Hvorfor går ikke (enda) flere i selvhjelpsgrupper som AA og AG?

Notat v/Fekjær, 15.12.2000.

Antall AA-medlemmer er stort - på verdensbasis nå trolig over 2 millioner fordelt på mer enn 100 000 grupper. Også selvhjelpsgrupper som er oppstått med AA som modell, har hatt stor suksess. For eksempel har Anonyme Gamblere grupper i over 30 land. Også Narcotics Anonymous og Overeaters Anonymous har grupper i mange land.

Svært mange deltakere er begeistret og mener at deltakelsen har vært en avgjørende positiv faktor i deres liv. Fellesskapet og kameratskapet er nyttig og en lærer av hverandre. I tillegg til hjelpen en får i møtene, inviteres en til å ringe til andre i kriser. Dette er nyttig for begge parter - én gir og én tar, mens rollene kan være byttet om neste gang. Dessuten er det som alle andre møtesteder slik at en snakker uformelt før og etter møtene og knytter kontakter som en kan ha glede av utenom møtene.

Men selv om mange deltar, blir vi i hjelpeapparatet likevel slått av at langt flere burde deltatt. Mange besøker ett møte og dropper så ut. Spesielt viktig er deltakelsen for de som har lite sosialt nettverk, i hvert fall lite sosialt nettverk som ikke er knyttet til problemet (som drikkekamerater).

Når så mange som åpenbart ville ha nytte av slike selvhjelpsgrupper, likevel ikke deltar, synes det å ha flere grunner.

Årsak 1: Følelsen av å være utenfor fellesskapet

Det oppstår gjerne en sterk fellesskaps-følelse i slike grupper. Paradoksalt nok kan dette virke utstøtende på nybegynnere. Den som kommer for første gang, vil lett føle seg utenfor fellesskapet og kameratskapet. "Her er alle så gode venner, bare jeg er utenfor." Noen grupper er selvsagt flinkere enn andre til å ta imot nye medlemmer på en slik måte at en føler seg som velkommen og som en del av fellesskapet. Men ofte er det et problem. Det kan være vanskelig for nybegynnere å forestille seg at en snart "kommer inn i varmen" og blir en del av fellesskapet.

Årsak 2: Problem med å snakke i møter

Mange mennesker har generelt et problem med å snakke i møter. Ikke minst gjelder dette stordrikkere, som ofte har brukt alkohol for å våge å utfolde seg aktivt i sosialt samvær. Noen har gjennom skolegangen satt seg bakerst og alltid håpet å ikke bli hørt eller spurt.

I de fleste grupper er det en forventning om at hver deltaker sier noe. Det er nok fullt tillatt å si at "jeg vil bare lytte i dag", men over tid ligger en forventning om å si noe.

Årsak 3: Fremmedfølelse overfor møtenes form og ritualer.

Ikke alle grupper er like. Der det finnes flere grupper, bør en derfor besøke flere grupper for å finne en gruppa man trives i. Variasjonene er beskrevet i en stor internasjonal forskningsrapport (Mäkelä, K et al.: Alcoholics Anonymous as a Mutual-Help Movement. A Study in Eight Societies. The University of Wisconsin Press, 1996.) Likevel er det mange fellestrekk.

Møtenes form bærer preg av hvordan AA oppsto: AA's grunnlegger Bill Wilson var selv blitt tørrlagt ved en omvendelse til Oxfordbevegelsen, som var en religiøs vekkelsesbevegelse på 1930-tallet. Han forsøkte deretter å omvende andre stordrikkere, men møtte mye motstand. Blant annet fikk han høre at det var for mye "preking". Deretter gjorde han det religiøse innholdet vagere. Men sporene etter AA's religiøse "bestefar" er fortsatt merkbare i møtenes form og ritualer:

I starten vil mennesker som er vant til religiøse møter, umiddelbart føle seg mer hjemme enn andre. Dette er sjeldnere et problem i USA, der ca. 80% regner seg som "personlig kristne", enn i Norge der rundt 20% gjør det samme.

Ikke-religiøse mennesker vil i begynnelsen trenge en romslig holdning av typen "In Rome, we do like the romans do". Det er et faktum at mange ikke-troende trives utmerket og har stor nytte av AA (eller AG o.l.) Mens tilpasningen til møteformen altså kan gå bra for ikke-religiøse, er det vanskeligere for de som er anti-religiøse - som får aggressive følelser når de "lukter kristen manns blod".

Deltakelse vil for mange kreve en tilvenningsperiode, og deltakelse kan måtte velges ut fra en helhetsvurdering - at nytteverdien oppleves så stor at det er verdt å "svelge noen kameler".

Årsak 4: Sykdomstenkningen og forventningen om avhold.

Bill Wilson definerte drikkingen som en sykdom. Det er et hjelpemiddel til å gjenreise selvrespekten, selv om det også kan fungere som en sovepute for den som drikker videre. Sykdomsteorien er imidlertid gjenstand for tolkninger og akseptering av sykdomstenkningen er neppe svært viktig.

Viktigere er det at AA-møtene preges av en forventning om avhold. Det betyr ikke at en "sprekk" møtes med fordømmelse, men at avhold er den aksepterte målsetting. Mange er ambivalente til dette og vil ikke gi opp målsettingen å drikke moderat. Selv om forskere har påvist at det forekommer "snik-drikking" blant AA-medlemmer, forutsetter deltakelse i hovedsak at en føler seg komfortabel med målsettingen om avhold.