Måtte den beste vinne?

 

EM og VM i fotball byr på kolossal spenning og dramatikk. Hvorfor?

 

Flertallet av kamper ender uavgjort eller vinnes med ett mål. Derfor er intet avgjort før siste sekund. Men den intense spenningen oppnås stadig på bekostning av idrettens stolte slagord: ”Måtte den beste vinne”. Slagordet er så sentralt at det gir over 35 000 treff på Google – bare i norsk språkdrakt!

 

I annen ballssport, hvor en kan vinne med sifre som f.eks. 25-15, dør spenningen gradvis ut og mange forlater arenaen før slutt. Men da vet en at det beste laget har vunnet.

 

Jevne fotballkamper avgjøres gjerne av skudd i treverket, tvilsom dømming og andre tilfeldigheter. Lagenes fans er rykende uenige om hvem som var best og fortjente å vinne. I det lange løp utjevnes tilfeldigheter: Det var ikke tilfeldig at Rosenborg ble seriemestre 13 år på rad. Men bare i fire av disse årene vant Rosenborg cupen, hvor hver eneste kamp er avgjørende.

 

Sluttspillet i EM og VM er først en miniserie (best i tre kamper) og så cup. Askeladden kan vinne hele kongeriket. Danmark hadde ikke klart å kvalifisere seg for EM i 1992, men kom med da Jugoslavia ble utelukket – og vant! Hellas vant i 2004, men var de best? Små, tilfeldige marginer var flere ganger på deres side, og straffekonkurransene skjelnet klinten fra hveten like dårlig som ved å kaste kron og mynt.

 

FIFA  kunne enkelt gjøre resultatene mer retterdige, f.eks. ved en moderat økning av målets bredde og/eller høyde. Men med mange mål ville ikke kampene være spennende til siste sekund. Mesterskapene ville ikke trollbinde mange hundre millioner mennesker. Fotballen er tjent med å la tilfeldighetene ha en langt større plass enn i andre idretter.

 

Fotballelskere nyter spenningen og spillet. Men det er absurd hvordan små tilfeldigheter får avgjøre om millioner av mennesker skal oppleve bunnløs fortvilelse eller ekstatisk glede.