”Trygdemisbruket" - en psykologisk forklaring

 

Folketrygden er i krise. Hovedårsaken er at Norge, som etter objektive mål ligger nær verdenstoppen i frisk befolk­ning, også ligger nær verdenstoppen i hyppige sykmeldinger og andel uføre­trygdede.

 

Bruken av sykmelding og uføretrygd er sterkt endret fra den­gang man sa "legen syk­meldte meg" til nåtidens "jeg syk­meld­te meg". Som psykiater ved landets stør­ste poliklinikk i 18 år har jeg ob­servert endringen fra orkester­plass, fordi almen­legene ikke minst henviser de som er langtids­sykmeldt på grunnlag av uklare symp­tomer.

 

Erfaring med disse "tvilsomme" syk­meldte viser at begrepet "trygdemis­bruk" ikke gir noen forståelse av det økte trygdeforbruket. Ren skoft synes  først og fremst å forekomme ved kort­tids­fravær. Simu­lering av sympto­mer er neppe sterkt utbredt. Forklaringen er å finne på et annet plan.

 

De vanligste årsakene til trygd er psykiske lidelser og sykdommer i beve­gelsesapparatet. Hver av disse står for nesten 30 % av uføretrygdene. Øknin­gen og dermed folketrygdens problemer er særlig i to undergrupper:

-   "vondtene" - diagnostisk sett de uspesifikke lidelser i muskel- og skje­lettsystemet

-   "angstene" - de ikke-psykotiske psykiske plager

 

Politikere innde­ler gjerne befolk­ningen i de to kate­goriene friske og syke. Men når det gjelder "vondter og angs­ter", er kan­skje et flertall av be­folk­ningen hverken 100 % syke eller 100 % friske.

 

Ved Helseunder­søkelsen i 1985 oppga 49 % at de hadde hatt hel­se­plager de siste to ukene. Særlig ut­bredt er smerter i bevegelses­apparatet. 13 % hadde vært "ganske mye" eller "svært mye" plaget av vondt i skuldre, nakke eller armer, 10 % i hofter eller bein, 11 % i ryggen og 7 % i hodet.

 

Hvis vi kjenner godt etter, merker de fleste av oss en murring eller smerte et sted i kroppen. Hel­digvis glem­mer vi lett våre dag­ligdagse "vondter" hvis vi er opp­tatt med noe som engasjerer oss. Men mange er ikke så heldige å være opptatt av noe engasjerende. Mange har et rutine­preget arbeid som ikke gir stor grati­fika­sjon. De kan man­gle yrkesutdan­nelse og får neppe noe annet. De mangler ofte evnen til selv­hevdelse, kla­rer ikke for­mulere et vel­be­grunnet nei til sjefen og derved på­virke sin egen ar­beids­situasjon. Kan­skje er de i en ar­beidskonflikt eller føler seg mislikt av ar­beidskamerater.

 

Den svake murringen de fleste kan kjenne et sted i kroppen, kan da subjek­tivt bli opplevet helt annerle­des. Dette er ikke simulering: Vi tåler store smerter hvis vi er i en lyst­betont sit­uasjon. Men i en pinefull situasjon vokser enhver an­tydning til smerte i vår subjektive opp­levelse. Dette er all­menn­menneskelige psykologis­ke meka­nis­mer.

 

Den samme ubevisste psykologiske meka­nis­men gjelder selvfølgelig angst og depresjon. En stor andel av be­folk­ningen kjenner mer eller mindre angst i møte med fremmede men­nes­ker, med autorite­ter (sjefer) eller på of­fentlig kommunika­sjonsmiddel.

 

Denne angsten kan de finne seg i eller glemme hvis de er på vei til noe lyst­betont. Men på vei til den vonde jobben som ble beskrevet ovenfor, kan angsten og smerten oppleves utål­elig.

 

Den ær­lige, men subjektive følelsen av at "Jeg orker ikke" tar ubevisst hensyn til hvilke realistiske alter­nativer som fore­ligger. Må man, så må man.

 

I konsentra­sjonsleirene ar­beidet fangene til de stupte fra stå­ende stil­ling. Hvis folk jobbe for å leve, sli­ter de seg gjennom alle sine sub­jek­tive plager. Før var flere jobber fysisk tun­ge, men måtte ut­føres tross ver­ken­de rygger og armer. Ressurs­svake men­nes­ker ble trolig hundset og mob­bet mer på job­ben før enn nå. De måtte slite seg gjen­nom med angst og depre­sjon, fordi alternativet var økono­misk nød.

 

Nå er forholdet snarere motsatt: Fra 1978 har vi hatt full lønn un­der syk­dom, og man sparer tran­sport­utgifter, kan kle seg enklere, kan shoppe rundt etter billige tilbud etc.

 

Når det ikke lenger er ab­so­lutt på­krevet å arbeide for å leve, syn­liggjør syk­meldingsfrekvensen to for­hold som nok har vært tilstede hele tiden:

-   et stort antall mennesker har visse fysiske eller psykiske plager.

-   i vårt samfunn er det mange job­ber som oppleves som lite attraktive.

 

Overhyppigheten av uføretrygd hos kvinner faller sammen med overhyppig­heten av lavt utdanningsnivå og der­med rutinepreget arbeid som gir liten gratifi­kasjon.

 

Fler­tallet av kvinner født før 50-tallet har fra barnsbein av slett ikke reg­net med å være i fullt ar­beid til 67 års alder. De reg­net med å bli hus­mø­dre slik mød­rene var og priori­terte derfor utdan­ning lavt.

 

Nå i 1991 har de kanskje valget mellom å være avdelingshjelp på sykehjem, sitte i kassa på super­markedet eller gå med avisen. Alle alternativene vil gi mer eller mindre vondt i rygg, skul­dre eller ar­mer. De har nok ikke mer vondt enn de arbeiderkvinner som for en gene­ra­sjon siden gikk med avisen før de vek­ket ungene og sendte dem på sko­len. Men smertene er virkelige nok.

 

De som har minst utdannelse, har gjennomgående også minst selvtillit. De er redde for kritikk og kan sårt trenge en gratifikasjon de ofte ik­ke får på jobben. Helst ville mange vært hjem­me­værende, men hus­moryrket krever et stabilt par­forhold - det nytter ikke med skif­tende samboere.

 

Å slite seg gjennom en ulyst­betont jobb med sine "vondter" og "angster", kan være så lidelses­fullt at det blir mer attrak­tivt å innstille seg på det økono­miske eksistens­minimum trygden gir. Det som er viktig å for­stå, er at slike resonnementer skjer of­test ikke med et bevisst resonne­ment.

 

Når ar­beidsevne eksis­terer i alle grader og ikke alle tri­ves på jobb, vil støtte­ord­ningenes bruk­bar­het reg­ulere hvor mange men­nesker som påleg­ges å holde seg i ar­beid. Stor­tingets vedtak om støtte­ord­nin­ger bestem­mer omfan­get av lidelse og tvang i arbeids­livet.

 

Som psykia­ter har jeg møtt hun­dre­vis av mennesker som før i tiden ville tvun­get seg gjen­nom arbeidet med lidelse og smerte, men som ikke lenger gjør det. Jeg kan ikke morali­sere over dem. De har ikke vært like hel­dige som jeg selv har vært. Og fordi den subjek­tive for­sterk­ningen av pla­ger skjer ube­visst, opp­lever de seg ikke som "trygdemis­brukere" som "svindler med folke­trygden".

 

Det gjenstår ett problem. Det er ik­ke moralsk, men økonomisk: Sam­fun­net har ikke råd til at bare vi som trives på job­ben fortsetter å jobbe til vi er 67 år.

 

De enorme overføringene til trygde­budsjettet legger en klam hånd over statens økonomi og dette forplan­ter seg til fylker og kom­muner. Fylkene må sten­ge sykehus­poster og kommu­ne­ne sykehjemsposter. Vel­ferden raseres av for mye velferd!

 

Problemet kan dessverre ikke løses ved å øke trygdepremien eller skatten. Statens overføringer til trygde­budsjettet var i 1990 ca. 43 milliarder kroner. Til sam­menlikning tar Staten inn ca. 20 milliarder i per­sonlig inn­tekstsskatt. For å gjøre trygden selv­finansierende, slik for­utsetnin­gen var, må altså stats­skatten mer enn tre­dobles!

 

Løsningene er trolig like primitive som de er pinefulle for politikerne. I mellomti­den avholder politikerne nå semi­na­rer, lager utredninger og starter trygde­forskning i håp om å unngå slike upo­pu­lære, men uunngåeli­ge inn­stramninger som Sverige vedtok i 1990.

 

Nylig ble det bestemt å øke antallet kontrollleger, men dette hjelper trolig lite med de nåværende reglene. I 1966 fjernet loven kravet til objek­tivt regi­strerbare syk­domstegn. Dermed ble makten flyttet fra legen til pasien­ten. Når pasi­enten sier at "Jeg har så vondt i ... at jeg ikke klarer jobbe", kan legen van­skelig påstå at det ikke er sant.

 

Gjen­innføring av kravet til objek­tive syk­domskriterier er neppe mulig i en tid med sterke press­grupper for "fibro­sitt" og andre subjek­tivt opp­levde til­stander.

 

Selv om enkelte forsøk med å bedre arbeidsmiljøet har redusert syke­fraværet, tyder LO/NHO's felles­pro­sjekt på at dette er vanskelig å gjen­nomføre i stor stil.

 

Hvis en vil unngå en ytterligere rase­ring av våre andre viktige velferds­goder, synes en reduksjon av syke­pengene å tvinge seg fram.  Syk­melding er også veien til uføre­trygd, slik at re­du­serte syke­penger også redu­serer an­tall nye uføre­trygder. Like­vel vil tryg­den vedbli å være en tung økono­misk byr­de.

 

Samfunnet har tydeligvis ikke råd til annet enn å tvinge mange til å slite seg gjennom ar­beidet med ulyst, "vondter" og "angster". Dessverre!