Foredrag holdt 13.9.95
v/Hans Olav Fekjær

Hva sier forskningen om "ECSTASY"?

"Ecstasy" får for tiden voldsom mediaomtale. I media finner en både panegyriske skildringer av stoffets fenomenalt gode virkninger og dramatiske skildringer av farer og skader. Dette er en gjennomgang av forskningslitteraturen for å finne hva som er sant og hva som er usant.

Grunnlaget er
 søkning i to litteraturbaser, en primært rusfaglig og en primært medisinsk, som har gitt resymeer av ca. 80 artikler og bøker om stoffet
 materiale fra noen bøker om stoffet og ulike andre kilder

1.Hva er "ecstasy"?

Ecstasy er et populært navn på et amfetamin-liknende syntetisk stoff som har navnet Metylen-Dioksy-Met-Amfetamin, eller mer nøyaktig 3,4-Metylen-Dioksy-Met-Amfetamin, eller med en forkortelse MDMA. Jeg lover at plansjen jeg skal vise nå blir den eneste med kjemiske formler.

Figur som viser kjemiske formler

Amfetamin er et relativt enkelt molekyl. Som plansjen viser, gjør en metylendelse i tillegg at en får metamfetamin, som jo er mye brukt som rusmiddel ved siden av amfetamin. Hvis en i tillegg setter inn en oksydert ring forbundet med den eksisterende ringen, får en MDMA som kalles ecstasy. Hvis en bare setter inn ringen og ikke metyl-endelsen, får en isteden MDA, som også brukes som rusmiddel.

MDMA er altså ett blant mange stoffer beslektet med det velkjente amfetaminet. Hvorfor holder vi så en høring om akkurat dette stoffet?

Det gjør vi fordi MDMA nå er relativt mye brukt blant ungdomsgrupper i Oslo og har fått store medie-oppslag. Det er så å si "på alles lepper" for tiden. Og hvorfor?

Den utbredte omtalen og bruken av MDMA skyldes neppe stoffets egenskaper, for stoffets egenskaper er lite forskjellige fra mange liknende stoffer. Mannen bak den stoffets store media- og salgssuksess var en fyr i USA som tidlig på 80-tallet ønsket å øke salget sitt og fant at MDMA - Metylen-Dioksy-Met-Amfetamin - var et dårlig salgsnavn. Han kalte det først for "Empathy" og deretter for "Ecstasy".

Og det var et uhyre vellykket navn. For brukerne lover det nærmest orgasme i tablett-form - vi kan bli fristet noen og hver. For boulevard-pressen er det selvsagt noe ganske annet å slå opp ecstasy, særlig når noen i tillegg har kalt det "sex-dop". For løssalget hadde det ikke vært lett å slå opp Metylen-Dioksy-Met-Amfetamin, men å slå opp "sex-dopet ecstasy" er nærmest perfekt - omtrent som den berømte overskriften "Homofil biskop voldtar gravid nonne". Allerede i 1990 var det en artikkel i det engelske rusforskningstidsskriftet som undret seg over den store mediadekningen av "ecstasy".

Vi står altså overfor et uvanlig vellykket tilfelle av markedsføring basert på det perfekte salgs- og media-navnet, mens selve stoffet synes å være svært så ordinært.

Det fremragende salgsnavnet har trolig ført med seg at antallet forfalskninger er enda noe større for MDMA enn for andre stoffer. Generelt er det ingen varer en kan kjøpe i vårt samfunn hvor sjansen for å bli lurt opp i stry er så stor som når det gjelder ulovlige rusmidler. På grunn av profittmulighetene blir stoffene ofte fortynnet på mange omsetningsledd, og langt fra alle partier inneholder noe som helst aktivt stoff. Dette gjelder for alle ulovlige rusmidler. Men det gode salgsnavnet "ecstasy" og de høye prisene folk betaler, gjør det fristende å selge forfalskninger under dette navnet. Det utarbeides ikke norske oversikter over dette. Her er en fersk engelsk undersøkelse som viser andelen forfalskninger.

Figur som viser hva tablettene inneholdt

La meg rette opp en misforståelse: MDMA er ikke en såkalt "Designer drug". Designer drugs er en følge av amerikansk lovgivning, særlig slik den var før 1986, nemlig ved at det er de enkelte stoffer som forbys, ikke familier av stoffer. Derfor ble det uteksperimentert - "designet" - stoffer som var nesten like forbudte stoffer og derfor ikke forbudt, men som var like nok til å ha de samme virkninger. Det ble laget "designer drugs" for å etterlikne MDMA, som i denne sammenheng er å betrakte som en slags originalvare.

I det følgende vil jeg i hovedsak bruke navnet MDMA, fordi jeg mener det er riktig at vi som fagfolk, spesielt hvis vi er opptatt av forebygging, ikke deltar i markedsføringen for stoffet. Når noen spør meg om "ecstasy", vil jeg derfor i svarene mine snakke om MDMA eller Metylen-Dioksy-Met-Amfetamin, og jeg vil bagatellisere navnet "ecstasy" ved å påpeke at det bare er et skrytende og misvisende salgsnavn.

2.Historien bak MDMA

MDMA er et syntetisk stoff som ble patentert allerede i 1913 av det store tyske legemiddelfirmaet Merck. Firmaet benyttet imidlertid aldri stoffet.

Stoffet ble rundt 1970 adopert av den hippie-inspirerte kjemikeren Alexander Shulgin. Han "forsket" på såkalt "psykedeliske" stoffer. En merkelig, men i hippie-kretser anerkjent metode for å undersøke om stoffer hadde "psykedeliske" egenskaper var å se hvordan stoffet fikk akvariefisk til å endre atferd. Han fant at MDMA hadde "psykedeliske" egenskaper. Han overlot det til en venn som drev psykoterapi, og som brukte stoffet på pasienter samme måte som LSD også hadde vært brukt.

Etter at hippie-guruen Shulgin hadde erklært at stoffet hadde "psykedeliske" egenskaper, ble MDMA brukt en del som rusmiddel i USA fra midten av 70-tallet til 1985. Stoffet var lovlig i USA og kunne mange steder kjøpes i barer og betales med kredittkort.

I 1985 kom en offentlig medie-debatt i USA om hvorvidt stoffet skulle forbys. Debatten virket i høy grad som reklame, samtidig som den endte med at stoffet ble forbudt. I Storbritannia hadde alle disse amfetamin-liknende stoffene blitt forbudt alt i 1976. Etter forbudet i USA, ble stoffet også ført inn i listen over stoffer som omfattes av FN's psykotrop-konvensjon. Dermed er stoffet forbudt i de fleste land.

Fra slutten av 1980-tallet har bruken av MDMA vært knyttet til rave-parties. Det skal ha startet på ferieøya Ibiza i 1987 og kom så til England, hvor store lokaler ble brukt til danseselskaper med bruk av ulovlige stoffer. Da dette ble forbudt i 1990, fortsatte rave-selskapene i danseklubber.

Fra England spredte rave-selskapene og dermed MDMA-bruken seg til Europa og kom i 1991 til San Franscisco. MDMA-bruken skal likevel være langt mer utbredt i England og langt mer knyttet til danseselskaper. Påstander om at over en million ungdommer tar stoffene i helgene er imidlertid ikke verifisert i undersøkelser.

3. Hvordan virker MDMA?

Ser vi stoffets kjemiske sammensetning, er MDMA først og fremst beslektet med amfetamin blant mer de kjente stoffene. Når vi ser på helhetsbildet av de sikre virkninger og bivirkninger, ser likheten ut til å være svært stor.

Amfetamin er et såkalt sentralstimulerende stoff, som øker aktiviteten i sentralnervesystemet. Det betyr at hovedvirkningen er motsatt av stoffer som alkohol og heroin.

Den amfetamin-liknende effekten gir stimulering av det sympatiske nervesystemet, den såkalte "fight or flight"-reaksjonen. Puls og blodtrykk øker, blod går fra tarmer til musklene, kroppens kjemiske prosesser generelt økes.

Det har vært vanlig å hevde at MDMA i sine virkninger ligger et sted mellom amfetamin og LSD, fordi det har amfetaminets sentralstimulerende virkninger og angivelig skal ha LSD-ens hallusinogene egenskaper. I de senere år har dette vært trukket i tvil.

Den som på 1960-tallet kom på idéen å bruke MDMA som rusmiddel, var som nevnt LSD-brukeren og kjemikeren Alexander Shulgin. Hans metode var meget tvilsom. Bortsett fra at "psykedeliske" egenskaper er et vagt fenomen, har jeg ikke sett det dokumentert at MDMA har noe i nærheten av slike virkninger.

Også når det gjelder skadevirkninger, likner MDMA først og fremst på amfetamin. Det skjer de samme dødsfall av utmasing under kroppsanstrengelse. Blodtrykket øker og dette kan i verste fall gi hjerneblødning.

4. Er MDMA et rusmiddel?

Dette er nok et overraskende spørsmål. Vi lærer alle at visse stoffer er rusmidler. Hvis vi ser nøyere på dette, finner vi at det er underlig hvordan visse stoffer defineres som - og oppfattes som - rusmidler, og hvordan velkjente stoffer som har vært brukt lenge, kan gå over til å bli oppfattet som rusmidler.

Rusmidlene har mange kjemiske virkninger, for det meste ubehagelige. F.eks. blodtrykksfall, langsom tenkning, dårlig koordinasjon o.s.v. Folketroen sier at rusopplevelse og rusatferd også er kjemiske virkninger. Men det merkelige er: Når mennesker får i seg stoffet uten å forvente "rus", kjenner de bare disse fysiske virkningene, og de aller fleste av stoffene oppleves bare som ubehagelige.

Mennesker har gjentatte ganger omdefinert velkjente stoffer til å bli rusmidler. F.eks.:
 cannabis gikk over fra hostemedisin til rusmiddel
 amfetamin gikk over fra energipille til rusmiddel
 morfin gikk over fra smertestillende middel med ubehagelige bivirkninger til å bli rusmiddel
 malernes ekle løsemiddel-damper ble ungdommers rusmiddel

Hvordan kan så et stoff gå over til å bli oppfattet som et rusmiddel?
 En kan lære å like de kjemiske virkningene
 En kan lære å tolke virkningene som bestemte følelser
 En kan lære å tolke virkningene som "rus"
 Når tilstanden er stemplet som "rus", assosieres det med rusopplevelser og rusatferd.

Et eksempel på dette er amfetaminets skjebne:

Amfetamin er et syntetisk stoff som ble tatt i bruk som nesedråper i 1930-årene. En la tidlig merke til at stoffet hadde psykiske bivirkninger, som økt energi, rastløshet og søvnløshet. Systematiske undersøkelser viste at stoffet gir økt følelse av energi og våkenhet. Derfor ble det gitt millioner av doser til soldater under 2.verdenskrig. Men det ble oppfattet som en energipille, ikke som et rusmiddel.

Stoffet ble brukt for å holde seg våken på nattevakter og ved eksamenslesing. Det ble altså brukt som en slags "super-kaffe", og virkningen er da også beslektet med koffein. Valgnatta 1949 ble det utdelt til trøtte stemme-tellere i Oslo Rådhus for at de skulle holde seg våkne. Det var først senere noen begynte å kalle virkningen for "rus" og derved skape et slektskap med alkohol, som nærmest har motsatte virkninger.

Svaret på spørsmålet om MDMA er et rusmiddel kan ikke bli nei. Men jeg ønsker å vise at det finnes ikke objektive kriterier som gir dette svaret - det er et rusmiddel fordi det brukes til rusformål, med forventninger om rusopplevelser og rusatferd, og da blir det slik.

5. Oppleves MDMA's virkninger som positive?

Er dette et nødvendig spørsmål? Ja, for selv om mange brukere oppfatter et stoffs virkninger som positive, viser forskningen om mange stoffer at dersom mennesker ikke har lært at virkningene er positive, hvis de altså ikke har positive forventninger, er det mange stoffer som oppfattes som nøytrale eller ubehagelige.

Spørsmålet blir altså: Oppfattes stoffet som positivt også uten at brukeren møter det med positive forventninger som farger brukerens opplevelse? Forskningen om MDMA's positive virkninger er svært mangelfull. Det ble dårlig kartlagt mens stoffet var lovlig, og når et stoff først er definert som narkotika, er det dessverre ytterst vanskelig å få forsket med frivillige forsøkspersoner.

Det er da igjen naturlig at vi ser på amfetamin, som er langt bedre kartlagt ved forskning enn MDMA. Har amfetamin behagelige virkninger?

Ja. Dette ble grundig kartlagt på 1930-tallet med hundrevis av forsøkspersoner. Det viste seg at flertallet opplevet virkningen som behagelig, ikke fordi de fikk rus, men fordi de følte seg mer våkne, energiske og opplagt. Et mindretall anga at stoffet var en negativ opplevelse fordi de fikk rastløshet, angst, hjertebank eller søvnløshet. Det flertallet som oppfattet virkningene som positive, ville heller ikke ta det daglig over tid - de ble for slitne og utmattet.

Amfetamin er forøvrig det eneste rusmidlet hvor forskningen tydelig har vist at de fleste mennesker som ikke vet hva de får i seg, liker stoffets virkninger. Slik er det f.eks. ikke med morfin, LSD og hasj.

Amfetaminets hovedvirkning er at en ikke kjenner de normale signalene om trøtthet - fysisk og psykisk. Men en får ikke tilført ekstra krefter, og om en tar ut kreftene under påvirkningen, blir nedturen etterpå desto mere pinefull og i verste fall farlig.

Så likt som MDMA på godt og vondt er amfetamin, vil jeg konkludere med at det vi vet tyder på at et flertall finner virkningene behagelige fordi de blir mer våkne og energiske.

Forøvrig er det kartlagt at MDMA er et av mange stoffer som påvirker stoffet serotonin i hjernen, og det er spekulert på om dette kan forklare mange positive og negative virkninger. Det er tilfredsstillende om slike forklaringer kan bekreftes. Men foreløpig er dette spekulasjoner.

6.Er MDMA en fantastisk lykkepille?

Rusmidler framstilles ofte som en eventyrlig snarvei til lykke. Spesielt gjelder dette de såkalte psykedeliske virkningene, som aller oftest har vært knyttet til hasj og LSD, men som kan knyttes til de fleste rusmidler. Stoffene hevdes å gi lykkefølelse, forbedret kontaktevne, selvinnsikt, økt nytelse av musikk og kunst og så videre. Utrolig herlige opplevelser som beskrives. La oss se litt på dette.

Det er mange skildringer av eventyrlige (psykedeliske) opplevelser i rus og religion:

Alkoholen ... bringer sin tilbeder fra den kjølige periferi til den strålende kjernen. Den gjør ham for øyeblikket til ett med sannheten. (William James om alkohol)

For en oppstandelse av den indre ånd fra de største dybder! For en verdens åpenbaring inni meg! (Thomas de Quincey om opium)

... la deg virvle et sekund inn i atomets kjerne eller sende deg ut på et lysårs tur gjennom galaksene ... (Timothy Leary om LSD)

Beskrivelsene er vage, mangetydige metaforer som i lyrikk. Det likner ikke farmakologiske virkninger, men synes å dreie seg om følgende:

 Suggestible mennesker benytter kjemisk påvirkning som rituale for å oppnå liknende opplevelser som en kan få i kunst og religion.
 Rusmidlets virkning gir en følelse av å være annerledes.
 Brukeren slipper til vide assosiasjoner og gir svært vide tolkninger av denne annerledes-følelsen.

Det er hyggelig at folk har gode opplevelser. Men å tilskrive dette til selve stoffenes egenskaper, krever at forsøk viser at den som ikke vet hva en får i seg og ikke har positive forventninger også får slike opplevelser. Det er på ingen måte vist. Det ser derfor ut til at vi bør se slike uttalelser slik vi ser på uttalelser om fantastiske opplevelser i religiøse sekter. Det er mer enn påfallende hvor sterkt disse likner på uttalelser om MDMA.

Når noen sier de har hatt det deilig eller himmelsk, med eller uten piller, så kan jeg bare si: Flott! Men hvis det skjer knyttet til rusmidler, skyldes det nok - som i religiøse sekter - mer suggesjon enn kjemisk magi.

7. Kroppslige skadevirkninger av MDMA-bruk

De skadevirkninger som er vist på mennesker, dreier seg om akutte skadevirkninger knyttet til bruken. Det er til nå ikke vist at gjentatte bruk fører til sykdommer i kroppens organer, slik vi vet om f.eks. alkohol. Delvis kan dette skyldes at erfaringene er så begrenset. Men erfaringer med amfetamin og liknende stoffer kan tyde på slike skadevirkninger ikke er svært hyppige ved de vanlige former for bruk.

I dyreforsøk er det nylig påvist at nerveceller kan bli ødelagt av MDMA. En må holde muligheten åpen for at dette kan skje hos mennesker.

I faglitteraturen, det vil si i rus-tidsskrifter og medisinske tidsskrifter, har jeg ved søking i databaser funnet at det til nå har vært publisert henimot 10 artikler som beskriver dødsfall knyttet til MDMA-bruk. De aller fleste artiklene har beskrevet ett dødsfall. De fleste tilfellene er i Storbritannia.

Praktisk talt alle dødsfallene har skjedd på samme måte: I tilslutning til MDMA-bruk og langvarig dansing har unge mennesker fått overoppheting av kroppen, oppløsning av muskler, koagulasjon i blodårer, hjertesvikt og til dels nyresvikt.

I litteraturen er det også beskrevet sykehusinnleggelser med disse symptomene uten at det har ført til døden.

En annen og sjeldnere komplikasjon er hjerneblødninger, som også kan være dødelige.

Det er også rapportert noen tilfelle av leverskader og av kramper. Det er rapportert noen trafikkulykker hvor en mener at MDMA kan ha utløst ulykken.

8. Psykiske skadevirkninger av MDMA-bruk

I tilslutning til MDMA-bruk vil det relativt ofte opptre urofølelse og angst som i noen tilfelle kan stige til panikkanfall. Søvnløshet er vanlig, harde nedturer likeså.

Slike skadevirkninger kan være ytterst ubehagelige og må ikke bagatelliseres.

I faglitteraturen er det publisert en håndfull artikler som hver forteller om akutt psykose hos én eller to pasienter. Dette kan være korrekt at dette skyldes selve MDMA-inntaket, men det er ikke helt sikkert. Pasientens personlighet og disposisjon er i alle fall svært viktig.

For nesten alle ulovlige rusmidler er det blitt hevdet at de kan utløse psykoser. Her er årsaksforholdene vanskelig å fastslå. For vel 100 år siden oppga Gaustad sykehus i sine årsmeldinger at vanligste årsak til sinnssykdom var masturbasjon. Legen eksaminerer inntil han finner noe som han tror kan utløse sykdom. Både bevis og motbevis er vanskelig å føre.

9. Andre og indirekte skadevirkninger av MDMA-bruk.

Fører MDMA til avhengighet? Avhengighet er et uklart avgrenset begrep. Men det synes som om svært få blir daglige brukere. Ved en undersøkelse ved Stanford-universitetet i 1987 hadde 39 % av studentene brukt MDMA. Men bare 12 prosent hadde brukt det mer enn 10 ganger. Andelen som blir daglige brukere synes å være langt lavere enn for tobakk og også lavere enn for alkohol.

Fører bruk av MDMA til bruk av andre og farligere stoffer? Dette har det vært mye frykt for, særlig fordi MDMA brukes av personer som ikke tidligere har brukt ulovlige rusmidler.

Her er det såvidt jeg kan se ikke publisert materialer. En del av brukerne bruker ulike ulovlige stoffer. Det er rimelig å tro at noen først bruker MDMA og så bruker andre ulovlige stoffer.

10. HVOR farlig er MDMA?

En del brukere har hevdet at MDMA og liknende stoffer er de ideelle rusmidler fordi de praktisk talt ikke har skadevirkninger. Vi kan slå fast at dette er feil. I et samfunn som har valgt å beskytte sine borgere ved å forby over 100 stoffer i arbeidslivet og en masse andre stoffer som tilsetning i mat og drikke, er det logisk å forby slike stoffer som MDMA. Isolert sett har vi godt grunnlag for forbudet.

Spesielt farlig er MDMA i forbindelse med langvarig hard dansing i varme og dårlig utluftede lokaler. Dessuten kan vi trygt si at mennesker med visse sykdommer absolutt bør holde seg helt borte fra stoffer som MDMA: De med diabetes, leversykdom, høyt BT eller hjertesykdom, epilepsi, grønn stær, hyperthyroidisme (høyt stoffskifte) eller noen form for psykiske lidelser.

På den annen side:

Som for de fleste andre ulovlige stoffer, er det vanskeligere å gi en sannferdig og holdbar begrunnelse for at stoffene i lengden skal behandles mye strengere enn tobakk og alkohol. Det var enkelt og logisk for 30 år siden å si at nye stoffer i tillegg skulle vi ikke ha. Men nå er situasjonen at for de fleste nålevende nordmenn har andre rusmidler eksistert så lenge de husker.

Dødsfallene synes å være den viktigste skadevirkningen av MDMA slik det brukes i alt. Antallet er usikkert. Det skjer ikke noen systematisk rapportering, selv om det har vært enkelte samle-artikler i engelske fagtidsskrifter. Antallet pr. år synes på verdensbasis å være noen få titall. Det stemmer godt med pressemeldinger om at det skjer et dødsfall i måneden i det landet hvor bruken er mest utbredt, nemlig i Storbritannia.

Ecstasy er altså helt klart et helsefarlig stoff. Ved siden av det som er fastslått i dag, kan det også bli oppdaget skadevirkninger vi i dag ikke kjenner, selv om de viktigste nok er oppdaget.

Liberalistene argumenterer alltid med samfunnets holdning til tobakk og alkohol. Enkelte av dem er relativt godt orientert om faglitteraturen, blant annet fordi liberalistene har lagt inn masse stoff på Internet.

For å vinne debatten overfor liberalistenes evige argument om tobakk og alkohol, bør vi neppe overdrive og drive former for svartmaling som det ikke er faglig grunnlag for. Det vanskelig å se andre måter å vinne diskusjonene på enn å komme liberalistenes innvendinger i møte med å si at "Ja, vi må behandle tobakk og alkohol strengere enn i dag".