Foredrag på journalistenes sommerkonferanse 24.8.2002 i Kristiansand, ved Hans Olav Fekjær.

Denne delen av konferansens program er satt av til narkotikaproblematikken. Hvorfor det? Er dette vårt største problem? Er dette stoffene som dreper flest? Nei. Er det stoffene som koster flest leveår? Slett ikke. Er det stoffene som medfører mest vold og flest tilfelle av familieoppløsning? Langt ifra.

I 1990 og 1992 ble det ved Universitetet i Oslo publisert to studier av medias behandling av rusmiddelstoff, en magistergradsavhandling og en hovedoppgave. (Aksel Valberg: Intet nytt fra rusmiddelfronten. Inst. for krim. 1990. Heidi Lippestad: "Kultivert" fremstilt? Inst. for medier og komm. 1992.) Begge avdekket svære skjevheter i medienes dekning av rusmiddelstoff. Mens ulovlige stoffer oftest skildres dramatisk som djevelske fiender, blir alkoholvarer stadig omtalt som "den gylne drikk" (øl), den gode vin eller "de edle varer" (brennevin). På samme måte som det er forskjell på egne barn og andres unger, ser journalister forskjell på andres "dødelige gifter" og ens egne gode rusmidler, selv om de sistnevnte selvsagt dreper langt flere. De påviste hvordan skylden for narkotikaproblemer ble lagt på stoffene og skylden for alkoholskader ble lagt på avvikende drikkere.

Påvirket så disse studiene media? Nei. I 1996 skrev to ledende rusforskere en kronikk i Aftenposten under tittelen "Er mediebildet av rusmidler edruelig?" De skrev bl.a.:

"Gjennom mediene kan man lett få inntrykk av at narkotikabruk er det største rusmiddelproblemet vi har, både med hensyn på alvorlighet, omfanget av misbruk og de samfunnsmessige konsekvensene. .... Virkeligheten ser imidlertid annerledes ut...." og så skrev de om alkohol.

Spesielt mange av de mediaovertramp disse forskernes påviste, dreiet seg om ecstasy. Påvirket så dette media?
 

Mediebildet 1: Brukens utbredelse

"Ungdom lures til å tro at alle bruker det, og veien til selv å prøve blir mye kortere."

Blant fagfolk på forebygging er det elementært at folk flest og særlig ungdom har en tendens til å "følge strømmen" (kalt "the bandwagon effect"). Ungdoms forestillinger om hva "alle de andre" gjør er med på å styre deres atferd. Og når man får vite at mange mennesker gjør en ulovlig handling, bidrar dette til å legitimere handlingen.

I et Brennpunkt-program i 1997 ble flere ledende aktører i ecstasy-markedet intervjuet. Her er noen av deres uttalelser:

- (det var) "...først da mediene for alvor begynte å skrive om ecstasy og house-musikken at salget tok av"
- "mediene har gjort seg selv til nyttige idioter for doplangerne"
- "Sensasjonsoppslagene fungerte i virkeligheten som salgsplakater for nysgjerrig ungdom"

Bruken av ulovlige stoffer er langt mindre omfattende enn media har fått folk til å tro. Det er vanlig å tro at 60-80% av ungdom har prøvet hasj. Riktig svar (SIRUS) er 17%. Det er vanlig å tro at rundt en tredjedel av ungdom har prøvet ecstasy. Riktig svar er 3%. Bruken er altså lite utbredt, men den ville vært betydelig mindre om media ikke hadde hatt for vane å beskrive bruken som veldig omfattende.

Et karakteristisk trekk ved medias dekning av narkotikabruken er også at det alltid framstilles som en forverring. Som kilder brukes ofte enkeltpersoner i politi eller hjelpeapparatet, men kanskje oftest beslagstall fra politi og tollvesen. Selv da andelen narkotikabrukere blant Oslo-ungdom sank på det meste av 1980-tallet, klarte mediene å framstille det som en stadig forverring. Den gang var Anders Slaatsveen leder i Ungdom mot narkotika, og han formulerte "Slaatsveens lov", som lyder slik: "Hvis det ikke er økning i beslagene av ett stoff, er det sikkert økning av et annet stoff, så kan de slå opp det. Og hvis det ikke er økning av antall beslag, så er det sikkert økning av antall kg eller tabletter, og da velger de ut å slå opp det."

Denne seleksjonen for å skaffe sensasjonsoppslag som viser forverring, var bakgrunnen for at Rohypnol ble denne sommerens agurk i mange medier. Rundt 1. juli avga Tollvesenet sin rapport som viste at beslag av flere ulovlige stoffer var gått ned de siste årene, men at Rohypnol-beslaget var gått opp. Mens ingen skrev om reduksjonen av andre stoffer, fikk økningen av Rohypnol store oppslag. Aftenposten fulgte opp med store skrekk-oppslag hvor en nærmest fikk inntrykk av at Rohypnol skulle medvirke til like mange voldstilfelle som alkohol. Deretter fulgte Dagbladet opp med at "Sørlandsbyene oversvømmes av Rohypnol", mens sørlandsbyenes problem med stoffet ganske sikkert utgjør noen ganske få prosent av byenes problemer med fylla.
 

Mediebildet 2: Skadene

La oss se på problemene av rusmidler i den landsdel og i den aldersgruppe hvor det er mest bruk av ulovlige stoffer:
 

Helse- og andre problemer knyttet til rusmiddelbruk 21-30 år, Oslo og Akershus,  1998. N = 3608. Kilde: SIFA
Problemer av ....	alkohol	narkotika
Prosent av alle	54 %	5 %
Prosent av brukerne	56 %	16 %

Dette er ikke akkurat dette inntrykket media gir.

Og ved omtalen av skadevirkninger er media oftest nøye med å gi de ulovlige stoffene skylden når skader oppstår, men dette gjelder ikke alkohol. Dagbladet omtalte et drap på Ammerud under overskriften "Drepte i hasjrus". Det mindretall av leserne som leser alt som står med liten skrift, fant at drapsmannen hadde drukket ti halvlitre øl og røkt en pipe hasj.

Eksemplene er utallige. Sist vinter skjøt en full ungdom flere mennesker i fylla oppe i Hallingdal. Media ble opptatt av å begrense tilgangen på våpen, som kanskje er involvert i 10 % av drapene, og at helsevesenet skulle luke ut de som er for psykisk ustabile til å ha våpen. Jeg så ikke at noen tok opp alkohol, som er involvert i flertallet av draps- og voldssaker. Både Dagbladet og Norges Røde Kors har i de siste årene drevet liksom-kampanjer mot vold - liksom fordi alkohol ikke har vært nevnt til tross for at kampanjene ble utløst av typiske fylledrap. Det meste av volden er knyttet til tre faktorer - mannlig kjønn, ung alder og alkohol. Vi kan vanskelig redusere forekomsten av mannlig kjønn og ung alder, så hvilken faktor som kan endres er nokså åpenbart.

Undersøkelser av ruspåvirkningens forekomst ved kriminalitet gjøres ikke så ofte. De siste større undersøkelsene ble publisert av Kåre Bødal og medarbeidere i 1992-1995. Her er tallene:
 

	Alkohol	Alkohol + narkotika	Narkotika	Edru	Ikke opplyst	N =
Kvinnemishandling	71%	-	2%	-	-	353-370
Voldtekt	58%	4%	2%	10%	25%	85
Grov vold	67%	9%	0%	2%	20%	55
Drap	58%	13%	3%	20%	6%	223
Ran (unntatt bank- og postran)	34%	18%	8%	-	-	61
Ildspåsettere uten vinningsmotiv	97%	-	-	3%	-	29

Spesielt kritikkløse er mediene når det gjelder å formidle påstander om sinnslidelser på grunn av ulovlige stoffer. De ulovlige stoffer som ikke eller sjelden medfører alvorlige kroppslige helseskader, kan man alltid si gir sinnslidelser. Og det finnes alltid en eller annen medarbeider ved ett eller annet psykiatrisk ungdomsteam som sier at et ulovlig stoff gir mange sinnslidelser. Slike uttalelser går gjerne en rundgang i mange nyhetsmedier.

I virkeligheten er årsaksfaktorer bak psykiatriske lidelser et meget uklart og vanskelig forskningsområde. Hvis vi skal tro årsmeldingene fra Gaustad sykehus for vel 100 år siden, var den gang masturbasjon den vanligste årsaken til sinnslidelser. Legen spurte inntil han fant noe i pasientens historie som han trodde framkalte sykdom og presenterte så svaret. Slik er det også når PUT-medarbeidere sier at et ulovlig stoff gir mange sinnslidelser. En mer presis formulering ble brukt av lederen for PUT Ullevål, psykologen Morten Hammer: "Vi har en økt pågang av ungdom som selv mener at deres problemer skyldes ecstasy." Hvis en holder seg til forskning, kan en si at ut fra visse biokjemiske teorier er det mistanke om at ecstasy kan gi sinnslidelser, sterkere er det ikke grunnlag for å uttrykke det. Men ut fra de mange medieoppslagene vil selvsagt mange forklare sine psykiske problemer med bruk av ett eller annet stoff.

For tiden er media opptatt av narkotika og bilkjøring. Og farlig er det. Men det framstilles som det nå er blitt mer narkotikakjøring enn fyllekjøring i Norge. Det er helt galt. En ting er at lovlige legemidler oftest er satt sammen med narkotika i statistikkene. Men etter flere års sterkt søkelys på dette fra Statens rettstoksikologiske institutt, tas det faktisk nå flere prøver med sikte på legemidler og narkotika enn av alkohol. Dette er et særnorsk fenomen, det tas flere slike prøver i Norge enn i noe annet land, inkludert de store landene. Men det er flere positive prøver på alkohol.

Og hvor farlige er de ulike stoffene i trafikken? Lekmannsresonnementet er trolig at "når alkohol er farlig, er sikkert narkotika enda verre". Men for to uker siden ble det lagt fram et kanadisk materiale på en verdenskongress for rus og trafikk. En sammenliknet rusmiddelpåvirkning hos trafikkdrepte sjåfører med rusmiddelpåvirkning en fant hos tilfeldige sjåfører på veien. Derved kunne en regne ut risikoøkningen ved ulike typer rusmiddelpåvirkning. Den viste at cannabis var 2,2 ganger så vanlig hos trafikkdrepte sjåfører som hos tilfeldig valgte sjåfører. Valium o.l. var 2,5 ganger så vanlig og kokain 4,9 ganger så vanlig. Dette taler for at alle disse stoffene er trafikkfarlige og øker risikoen ca. 2-5 ganger. Men hos de som hadde promille over grensen på 0,8 promille, var risikoen 39 ganger forhøyet for å bli drept i trafikken.

Studier med slike konklusjoner refereres ikke i mediene. Medias seleksjon er uhyre synlig for den som følger forskningen, bl.a. når det gjelder alkoholens eventuelle forebyggende effekt på hjertesykdom.

Pressen framstiller ikke bare skadene av narkotika på en overdreven måte, men levendegjør skadene i en grad de aldri gjør for alkohol og tobakk. I en agurktid for noen somre siden hadde både Dagbladet og Aftenpostens aftennummer flere siders illustrasjoner av narko-dødsfallene. Det var store bilder av kister eller kors for hvert enkelt dødsfall. Hvis de skulle gjort det samme for alkohol, måtte de ha fylt nesten hele avisen. Hvis de skulle ha gjort det samme for tobakk, måtte de ha fylt avisen hele uka. Og jeg forsikrer: Slike dramatiske skildringer virker sterkt på opinionen. Hvis målet primært hadde vært å redusere antall dødsfall og familietragedier, fungerer den stadige og dramatiske levendegjøringen av narkotikatragedier som en avledningsmanøvre i forhold til mer omfattende dødsårsaker.
 

Mediebildet 3: Narkotika som begrep

"Narkotika finnes ikke. Det finnes ikke som logisk kategori hvor stoffer med felles virkninger på kroppen er samlet, og hvor stoffer uten slike virkninger er utelukket."

"Narkotika" betyr et rusmidler som er kommet inn i kulturen i de siste 40 år og derfor er gjort ulovlig. Det er nå ca. 200 stoffer på den norske narkotikalista. Hvilke stoffer som skal regnes som narkotika, er skjønnspreget.

I Norge og 3-4 andre europeiske land har man valgt å definere khat som narkotika. Khat tygges av de fleste menn i landene ved Afrikas østlige horn. Det inneholder små mengder av et mildt sentralstimulerende stoff (cahtionin) og kan i sine virkninger kanskje sammenliknes med kaffe. I London selges det som grønnsak på torgene, og som grønnsak oppfattes det trolig som helsekost. I Norge er det definert som narkotika og oppfattes derfor som djevelsk. Hva som er narkotika bygger altså på skjønnsmessige avgjørelser, men hvilken side av gjerdet en faller ned på, har dramatiske konsekvenser for hvordan det oppfattes.

I hovedtrekk ble hvilke stoffer som skulle defineres som narkotika bestemt ved FN-konvensjonene om narkotika på 1960-tallet. Det ble slik at de stoffer som ble brukt av såkalte "pene" mennesker i de rike landene forble lovlige, mens fattige lands og fattig menneskers rusmidler ble definert som narkotika og dermed ulovlige. En del fattige land protesterte, bl.a. var Mexico redde for at en kriminalisering av cannabis ville føre til at flere brukte alkohol, men som vanlig var det de rike landene som vant.

Det ville ha vært et underlig sammentreff dersom det var slik at alle rusmidler som er kommet de siste 40 årene og derfor er ulovlige, var mye farligere enn de eldre stoffene alkohol og tobakk. Slik er det da heller ikke. Det eksisterer ikke saklige grunner for å beskrive alt som i dag kalles narkotika som uhyre giftige og sterkt avhengighetsskapende stoffer.
 

Mediebildet 4: Framstillingen av narkomani

Det er altså ikke slik at en narkoman er en narkoman er en narkoman.

Den samme SIRUS-studien så også på de narkomanes økonomi, og fant at andelen av deres penger som kommer fra vinningsforbrytelser har vært sterkt overvurdert. 42% av deres inntekter kom fra stoffsalg, bare 23% fra tyverier. Og en hovedkonklusjon i studien var at misbrukerne har større kontroll over forbruket enn mange har trodd. Det er ikke slik at et gitt stoffbehov bestemmer hvor mye en skal stjele, men i større grad slik at forbruket styres av de penger en har til rådighet. Dette er ikke noe nytt - det ble ikke bare publisert av SIRUS, men også i en Aftenpost-kronikk i 1997.

Thorvald Stoltenberg sa og skrev at narkomani er en sykdom som rammer hvem som helst, og mange medier slukte påstanden rått. Landsforeningen mot stoffmisbruk, som særlig drives av stoffmisbrukeres foreldre, hadde i fjor en vervekampanje under slagordet "Rus rammer tilfeldig". De kunne neppe valgt et mer misvisende slagord. Dette er data fra et stort materiale samlet av det statlige rusforskningsinstituttet:
 

Bakgrunnsdata for stoffmisbrukere i behandling (N=794)
Lære/atferdsproblemer i skolen	70 %
En eller begge foreldre alkoholproblemer	53 %
Foreldre skilt	46 %
Ikke vokst opp hos foreldre	33 %
Vært under barnevernet	29 %
Seksuelt misbrukt i familien	11 %
Seksuelt misbrukt utenfor familien	22 %
Mobbeoffer	38 %
Gj.sn.alder første arrestasjon	15,9 år

(Kilde: Lauritzen G, Waal H, Amundsen A, Arner O (1997): A Nationwide Study of Norwegian Drug Abusers in Treatment: Methods and Findings. Norsk alkohol- og narkotikatidsskrift 14:43-63).

Narkomane er i hovedsak ungdom som har møtt mange nederlag i barndom og i skolesystemet. De har allerede i utgangspunktet har hatt store vansker med å hevde seg i utdannings- og yrkeslivet. De søker sammen i en avvikende, men kravløs kultur som byr på mange utfordringer, liknende utfordringer som de forretningsfolk har: Hverdagen er et stadig jag etter penger og varer, penger og varer.

De narkomane har stort sett de samme risikofaktorer som kriminelle alltid har hatt. Det er også samme risikofaktorer som de gamle gatealkoholikerne. Derfor kan en si at dagens gatenarkomane er gårsdagens gatealkoholikere. Det bostedsløse "filleproletariatet" i storbyene har gått over fra å mest bruke alkohol til mest å bruke ulovlige stoffer. Men det er en viktig forskjell: "I gamle dager" begynte arbeidslivet i 14-års-alderen og rusbruken i 18-årsalderen. Nå er det omvendt. Gatealkoholikerne hadde bak seg en periode hvor de hadde fungert i voksensamfunnet, gatenarkomane har sjelden hatt det. Derfor er veien fram til rehabilitering fryktelig lang.

Det gis ofte inntrykk av at problemet ved narkomani er å avvennes fra stoffene. Men de fleste narkomane har vært avvent mange ganger, frivillig eller ufrivillig, i eller utenfor institusjon eller fengsel. Det virkelige problemet er at de begynner igjen etter avvenning og uten abstinensplager.

Som en stoffmisbruker sa det: "Problemet er ikke å slutte med stoff, men å leve et annet liv."

Vanskene med å gå bort fra livet som narkoman er illustrert i følgende tabell, som jeg har stjålet fra flinke unge forskere ved Rogalandsforskning:
 

Stoffmisbrukere før og etter "helbredelse"
	Før	Etter
Arbeid	Pusher / arbeidsgiver	Arbeidsledig
Inntekt	20-30 000 pr. mnd.	3 000 pr.mnd. (sosialstøtte)
Utfordringer	Mange	Få (kjedelig)
Venner	Mange	Få (ensom)
Markedsposisjon og karrieremuligheter	Lang ansiennitet, høy kompetanse, etterspurt	Ikke fullført grunnskole, uønsket
Rykte	"En som er til å stole på"	"En kriminell ramp"
Status i sitt miljø	Høy	Lav
Sosialt nettverk	"En av gutta"	Outsider, eks-narkoman
Språk og uttrykksform	Velartikulert, forståelig	Støtende, uforståelig
Kredittmuligheter	Gode	Ingen (svartelistet)

"Helbredelse" er altså ingen spøk og ikke alltid noe som foretrekkes. Kanskje det er bedre å være såkalt "rammet av narkomani" og ha et aktivt liv enn bare å være taper og outsider?
 

Mediebildet 5: Ikke-narkomane brukere av ulovlige stoffer

Disse brukerne kalles på engelsk "recreational users" og er i Norge forsøkt kalt "helgebrukere". De bruker ikke "stoff" daglig, men bruker det i tillegg mye alkohol, og det er ikke sunt. Men hvor mye skadevirkninger opplever de egentlig av stoffene? Dette er fra en studie i Oslo i 1995:
 

Blant dem som har brukt...	Har hatt problemer av stoffet	Har hatt betydelige problemer av alkohol	N =
cannabis	11 %	30 %	498
cannabis > 50x	16 %	60 %	93
amfetamin	13 %	47 %	114
kokain	1 %	47 %	73
ecstasy	7 %	55 %	33
heroin	13 %	57 %	21

Alle disse stoffene kan lede til problemer, men bruken av ulovlige stoffer er for de fleste begrenset i forhold til alkoholbruken, og problemene av ulovlige stoffer er også moderate i forhold til deres problemer av alkohol.

Et av argumentene mot cannabis er at den såkalte trappetrinnsteorien eller "the gateway theory". Det sies at "det begynte med hasj". Nå har jeg aldri møtt noen som ikke begynte med øl. Men det er riktig at nesten alle som bruker "sterkere" stoffer har hatt cannabis som sitt første ulovlige rusmiddel. Men hvor stor er overgangen?

Hvis vi runder av de norske tallene, kan vi si at av alle som bruker alkohol, nøyer 3/4 seg med det, mens 1/4 også bruker cannabis. Av de som bruker cannabis nøyer ca. 3/4 seg med det, mens ca. 1/4 går videre til sentralstimulerende stoffer. Av de som bruker sentralstimulerende stoffer, er det igjen ca. 1/4 som går videre til opiater. De fleste som prøver opiater blir heller ikke narkomane, d.v.s. daglige brukere.

Andelen som går videre er altså nokså lite, og vi kan i stor grad predikere hvem som vil gjøre det ut fra de risikofaktorer jeg har nevnt tidligere.

For de fleste er flørtingen med ulovlige stoffer begrenset i tid og omfang. Dette er data fra Oslo 1995:
 

Bruk av ulovlige rusmidler
	Brukt noen gang		Brukt siste år
	I alt	> 50 ggr.
Hasj	24 %	5 %	6 %
Amfetamin	7 %	1 %	2 %
Kokain	4 %	0,2 %	1 %
Ecstasy	2 %	0,2 %	0,7 %
Heroin	1 %	0,2 %	0,4 %

Hvor avhengighetsskapende er generelt de ulovlige stoffene? Opiater gir definitivt abstinensplager. Psykologisk avhengighet, som er et vagt begrep, forekommer også. Men i Oslo-undersøkelsen i 1995 ble 499 personer som hadde brukt ulovlige stoffer intervjuet. Ca. 3/4 hadde ikke brukt noe ulovlig stoff siste år. Alle ble spurt om de syntes det hadde vært vanskelig å stoppe med eller drastisk redusere bruken av ulovlige stoffer. 98,6 % svarte nei, 1,4 % svarte ja.
 

Konklusjoner

Alle rusmidlene kan gi skader. Sett i forhold til våre lover og regler som hindrer helsefarlige tilsetninger i mat og drikke, er forbudet mot de ulovlige stoffene vel begrunnet, selv om strafferammene ikke alltid er tilpasset stoffenes farlighet.

Overfor dette har hasj-liberalistene to argumenter. Det ene er på 6 bokstaver, det andre er på 7. Det ene heter tobakk og det andre heter alkohol. Man kan ikke vinne en diskusjon med en velinformert hasjliberalist uten å gi ham rett i at for å ha et minimum av konsekvens må vi etterhvert også være strengere når det gjelder alkohol og tobakk.

På 1960-tallet var det logisk å si at vi har ett rusmiddel, vi trenger ikke flere. Men nå er situasjonen at for de fleste nordmenn har alle viktige rusmidler (unntatt ecstasy) eksistert så lenge de kan huske. Da blir det tiltakende naturlig å anvende de vanlige, generelle rettsprinsipper.

Etter vanlig rettsbevissthet skal likt behandles likt og verst skal behandles strengest. Det skjer ikke med rusmidlene i dag. I 1987 skrev jeg i avslutningen av en bok: "Dagens inkonsekvente og ulogiske holdninger til rusmidler kan trolig bare bestå i en overgangsperiode." Denne overgangstiden ser nå ut til å gå mot slutten. Personlig skulle jeg helst sett at man - for å få en mer konsekvent og logisk lovgivning - valgte å bli strengere overfor alkohol og tobakk. Men vil en ikke det, spiller en kortene over i liberalistenes hender - da tvinger stoffliberalisering seg fram. Nå er besittelse av mindre cannabismengder til personlig bruk avkriminalisert i de fleste vesteuropeiske landene. I noen land gjelder det flere stoffer enn cannabis. Det vil etterhvert bli vanskelig for de mest restriktive landene, som er Norge og Sverige. I disse landene har også de velmente overdrivelser vært mest utbredt.

I dag virker det sannsynlig at utviklingen vil gå videre mot full liberalisering av i hvert fall noen av stoffene som i dag er ulovlige. Det er den logiske og - i lengden - uunngåelige konsekvens av liberale holdningen til alkohol og tobakk.

Men politikerne står selvsagt ikke fritt. De må ta hensyn til opinionen i en befolkning som i rundt 30 år er blitt fortalt - av media - at de rusproblemer en ser i sitt nærmiljø er atypiske. I virkeligheten, forteller mediene, er narkotikaproblemene mye mer omfattende enn alkoholproblemene. Og etter 30 år tror befolkningen dette. Derfor er det i hovedtrekk nokså forutsigbart hva justisministeren vil si i paneldebatten vi nå skal ha: "Vi vil slå hardt til mot narkotika, hardere og mer effektivt enn før, og ikke gå med på noen liberalisering." Jeg skjønner ham så godt, for jeg vil jo heller ikke miste jobben min. På dette området styrer media Norge med politikerne som mellom-menn. Det er bare slik det er.

Media er ikke den fjerde, men den første statsmakt. De fleste meningsmålinger som publiseres, dreier seg ikke om forhold som folk har direkte kjennskap til, de har sitt kjennskap bare gjennom media. De fleste meningsmålinger kan derfor sees som speilvendte kartlegginger av mediebildet.

Hvorfor er så medias framstilling av rusmidler blitt så virkelighetsfjern?

På 1960-tallet kunne man si at ulovlige stoffer hadde nyhetens interesse, men det kan man ikke si i dag.

For å forklare hvorfor media tegner et så virkelighetsfjernt bilde, bør vi kanskje gå tilbake til Kettil Bruuns og Nils Christies bok "Den gode fiende". Den ble skrevet i 1984 og mange journalister har hatt den som pensum under utdanning i samfunnsfag. De skrev bl.a.:

"Det finnes så mye ondt i samfunnet. Man kan ikke være like bekymret over alle problemer.... Mange er verdige, men bare få kan bli de utvalgte. .... Definisjonen av et sosialt problem kan ikke være slik at den ville skade, eller i hvert fall være pinlig for industri, sterke fagforeninger, viktige profesjoner, eller geografiske regioner..... Fienden bør ikke defineres slik at en mektig gruppe i samfunnet stiller seg bakom denne fienden og protesterer mot en slik definisjon av det sosiale problemet."

Og alkohol er avgjort en fiende som mektige grupper - og da tenker jeg særlig på journalistene - vil stille seg bak. Så selv om det av og til dokumenteres hvor galt virkelighetsbilde media tegner på rusfeltet, fortsetter media som før. Jeg er ikke veldig optimistisk når det gjelder å se noen forandring i min levetid. Men det er vel kanskje som Abraham Lincoln sa i sin berømte tale ved Gettysburg:

"Du kan lure hele folket en del av tiden, og du kan lure en del av folket hele tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden."