Norsk Tipping -
noen kritiske bemerkninger

Foredrag for Norsk Tippings ledelse og markedsføringsfolk, 24.1.2003,
v/Hans Olav Fekjær.

Det er sporty gjort å invitere meg, fordi Tore Elman Tangen inviterte meg vel vitende om at jeg ikke bare vil rose Norsk Tippings virksomhet og markedsføring. Dette til tross for at Norsk Tipping har vært meget dyktige hvis vi måler ut fra den målsetting at selskapet primært skal skaffe mest mulig penger til gode formål. Og til tross for at jeg knapt kan tenke meg hyggeligere og - antakelig - dyktigere folk enn de to lederne jeg er blitt kjent med, Reidar Nordby og Tore Elman Tangen. Det er alltid en ren fornøyelse å treffe dem.

Selv er jeg jo en eldre psykiater som etter langvarig engasjement i generell psykiatri og rus begynte for få år siden å arbeide med spilleavhengige. Dette gjorde meg interessert i pengespill generelt. Og det jeg fant har ikke bare positive sider.

Jeg har inntrykk av at Norsk Tippings bilde av sin egen virksomhet er udelt positivt, at man skaffer penger til gode formål og hyggelig hobby til masse nordmenn, punktum finale. "Alle vinner!" Eller for å sitere fra et foredrag Reinar Nordby nylig holdt:

Jeg skal nyansere dette bildet. Jeg skal snakke om spilleavhengighet,  om etiske aspekter ved markedsføring og om pengespillenes sosiale konsekvenser.
 

Hva er spilleavhengighet?

Når en ikke har møtt det på nært hold, er det naturlig å tenke at spilleavhengighet dreier seg om lettsindighet, ansvarsløshet og idioti. Men det merkelige er at de fleste mennesker som rammes er ikke på andre områder lettsindige, ansvarsløse eller idiotiske.

........................ (denne delen av foredraget ble holdt uten manus)
 

Hvorfor lovlige pengespill?

Våre tippoldeforeldre brukte ikke ord som spilleavhengighet, men visste alt om hvor farlig pengespill er. Hvorfor ble det så tillatt i løpet av 1900-tallet?

En amerikaner gjennomgikk prosessene som første til legalisering av i hvert fall noen former for spill i de fleste amerikanske stater. Han fant at ikke i ett eneste tilfelle framkom noe folkelig krav om legalisering av spill. Det var alltid de som skulle tjene penger på spill som var pådriverne.

Et påfallende særtrekk ved inntekter fra lovlige spill er at overskuddet øremerkes til spesielle formål. Finansdepartementer ønsker jo ikke at inntekter skal øremerkes til bestemte formål. Dette gjelder selv logiske øremerkinger: Bensinavgiften skal ikke gå til veier, alkoholavgiften ikke til forebygging. Det gjøres ett unntak fra denne regelen: Inntekter fra lovlige pengespill skal gå til bestemte formål. I hvert fall i teorien.

Fra spilleautomatene går sju øre pr. krone til en organisasjon. Store inntekter går til private selskaper som står for driften.

Norsk Tippings overskudd skal deles mellom kultur, forskning og idrett. Idrettsmidlene fordeles etter søknad, men midlene til kultur og forskning forsvinner inn i statskassen på samme måte som skatter og avgifter. «Øremerkingen» er ikke reell, den er en bløff. Staten måtte jo uansett, som i andre land, bevilge penger til forskning og kultur. Til tross for tippemidlene bevilger Norge mindre til forskning enn de landene vi sammenlikner oss med. Ville det blitt bevilget enda mindre uten tippemidler? Det kan like godt være at tippemidlene bare medfører at staten slipper å bevilge så mye fra skatter og avgifter som de ellers måtte gjøre. I USA er det påvist at det er dette som skjer.

Når amerikanske delstater har foreslått å liberalisere pengespill, har argumentet vært at inntektene skal gå til opprusting av skoler eller helsevesen. Men kongressens kommisjon kunne i sin «National Gambling Impact Study» (1999) ikke påvise at dette hadde ført til en bedre utvikling av skoler og helsevesen. Statene syntes å ha redusert sine ordinære bevilgninger tilsvarende. En analyse i tidsskriftet Current Sociology (2001, 5:1-15) påviser at de som har tjent på liberaliseringen av gambling er middel- og overklassen, som ellers måtte betale mest i skatter og avgifter.

Hvorfor begrunnes så innføringen av pengespill alltid med at en skal skaffe penger til et eller annet godt formål? Som vi i Norge er i ferd med å gjenoppdage, er pengespill en risikabel aktivitet som medfører tragedier for individer og familier. Politikere vil heller redusere enn øke skatter og avgifter, og når de tyr til pengespill, har de behov for en legitimering - at fordelene tilsynelatende vil oppveie ulempene.

De lovlige spillene er kalt mye. De er kalt "a taxation of dreams". Men jeg tror de aller oftest kalles en "frivillig skattlegging". Men utenlandske studier har vist at ca. fem prosent spiller for å støtte et godt formål.

I virkeligheten er lovlige pengespill en metode til å innhente ufrivillige bidrag til gode saker, gitt for selv å profitere på gaven. Arrangører av pengespill har som oppgave å utforme og markedsføre spillene slik at spillerne får illusjoner om gode vinnersjanser.

Fram til 1980-tallet var lovlige pengespill i Norge svært begrenset. Eneste mulighet til å ødelegge sitt eget og familiens liv på lovlige pengespill, var å gå på travbanen og spille høyt. Noen ødela seg på dette, men det var få. Tipping var en hobby med begrenset omsetning og man kunne ikke bli "hekta" når en måtte levere kupongen på onsdag og vente til helgen for å se resultatet.

Men senere har spilleomsetningen gått til himmels og fått konsekvenser for den økonomiske fordelingen mellom ulike sosiale grupper i Norge.

Norsk Tipping er flinke til å presentere spillene på en morsom og sjarmerende måte, ikke minst Lotto-trekningene på TV. Likevel er det tvilsomt om interessen hadde vært så stor dersom spillerne fikk et riktig bilde av vinnersjansene.
 

Framstillingen av vinnersjanser

Hvordan skal lovlige pengespill markedsføres?

Norsk Tipping har selv en ytterst snever definisjon av reklame. De regner ikke med TV-sendingene, ikke at det står "SPILL HER" over hele Norge o.s.v. Men ut fra vanlige folks oppfatning av hva reklame er, er det intet firma og ingen produkter i Norge som reklamerer så mye som Norsk Tipping.

Og vanligvis er offentlige selskapers reklame nøktern, rett-fram, saklig og seriøs - uten farger, både i bokstavelig og i overført betydning. I sterk motsetning til dette er spillereklamen suggestiv og overtalende. Den likner svært på reklame for såpe. Det gjelder i vårt og trolig de fleste land som har lovlige pengespill, men noen har lagt begrensninger på reklamen.

Markedsføringen tar, som en utenlandsk avis skrev forleden, sikte på å gjøre slik at "håpet seirer over fornuft og erfaring". Arrangørene av pengespill tar ganske åpenbart sikte på å skape illusjoner. Og de klarer det.

For pengespill er vanlige krav til saklig reklame opphevet. I alle pengespill er de aller fleste gevinstene av ubetydelig størrelse, mens markedsføringen av alle pengespill setter ensidig søkelys på de ufattelig sjeldne storgevinstene. Norsk Tipping har lært folk at «å vinne i Lotto» er noe stort. Det er jo et uttrykk at "Det og det skal jeg gjøre når jeg vinner i Lotto". Men hva er det egentlig å "vinne i Lotto"? I virkeligheten er over 99 prosent av gevinstene på mindre enn 300 kroner. Norsk Tippings markedsføring, med all vekt på storgevinster som ytterst få ser noe til, må ta skylden for feiloppfatningen om hva det er å vinne i Lotto.

Ca. 82% av gevinstene svarer omtrent til gjennomsnittsinnsatsen. Hver uke sender Norsk Tipping tilbake til mer enn 100 000 Lotto-spillere en «gevinst» som omtrent tilsvarer det gjennomsnittlige innsatsbeløpet. Dette er nok bra for sysselsettingen i Hamar-området, men ellers er det vanskelig å se at det er en særlig samfunnsnyttig aktivitet. Alle spill har masse ubetydelig smågevinster. I Flax er de fleste gevinstene like store som innsatsen.

Hva er hensikten ved alle smågevinstene som egentlig bare koster arbeid, penger og papir? Det er selvsagt å skape en falsk følelse av at "Nå er jeg i nærheten av den store gevinsten." Dette er en ren illusjon.

Reklamens ensidige søkelys på toppgevinster får folk til å tenke på en helt spesiell måte i forhold til pengespill: Hvis en skal kjøpe aksjer, tenker alle at en må basere seg på fakta og sannsynlighet. I pengespill har markedsføringen gjort at spillere kobler ut logikken og bare tenker at "Det kan hende jeg vinner storgevinsten".  Og dette legger reklamen opp til:

Det er riktig at hvis et Flax-lodd først går ut med toppgevinsten på 500 000, så går det fort. Men det forties at det er én slik gevinst pr. 20 millioner kroner som en spiller for.

Spillearrangørene skaper også illusjoner på flere andre måter.

Spilleautomater har vært laget slik at de spesielt ofte gir "nesten-gevinster" som gir en falsk følelse av å være nær gevinst. I Sverige og England er det påvist at også skrapelodd er slik, og det overrasker meg ikke akkurat om dette også gjelder norske skrapelodd.

Totalisatorprinsippet i trav og fotballtipping gjør at eksperter vinner oftere, men desto mindre beløp. Arrangørene kaller det kunnskapsspill, men forskning har vist at ekspertise overhodet ikke bedrer det økonomiske resultatet i det lange løp.

Denne forskningen er foretatt ved universitetet i Montreal, der en av verdens beste forskergrupper om spill holder til. Forskningen ble utført på travtips og hadde tre deler.

I første del gjennomgikk en i ettertid 2000 tips fra aviseksperter og sammenliknet med terningtips. Det var ingen forskjell i det økonomiske resultatet.

Deretter rekrutterte en eksperter gjennom avisannonser og lot dem spille en periode. Heller ikke her ble det noen forskjell fra terningtips.

En av psykologistudentene hadde kveldsjobb på travbanen. Hun noterte diskret tipsene til de faste spillerne som kom hver uke. Påny var det ingen forskjell fra terningtips.

I tipping og med flytende odds utregnes gevinstene etter samme prinsipper som på travbanen, så disse resultatene vil også være gyldige der.

Økonomisk sett er altså alt strevet med å skaffe seg ekspertise fullstendig bortkastet. All lesing av tippebladet Tips, Trav- og galoppnytt, Stallskriket, aviser, tekst-TV o.s.v. er bortkastet. Dette vil neppe tippe- og travselskapene fortelle sine kunder, de vil nok fortsatt omtale det som kunnskapsspill. Men i prinsippet burde Forbrukerrapporten være interessert.

Internett-gambling tilbyr gratis demo-spill, som gjerne er programmert slik at spillerne stadig vinner «liksom-gevinster». Hensikten er å lokke spillerne til å satse ekte penger, men da brukes et annet dataprogram som gir gevinst langt sjeldnere. For et år siden, da det norske nettspillet www.tivoli.no hadde vært i gang noen uker, avslørte VG at også dette spillet var slik. Forbrukerrådet ble intervjuet og sa at slik misvisende reklame er ikke lov. Sjefen for tivoli.no sa at dette måtte være en feilprogrammering. Det tror jeg ikke var sant.

Lotto er blitt verdens mest utbredte spill på grunn av manglende forståelse av tilfeldighetenes lover. Forskning har vist at mange lotto-spillere tror at ved selv å velge tall øker vinnersjansene. Man tilbød spillerne å bytte kupongene de hadde fylt ut med ferdigutfylte kuponger. Men spillerne krevet i tilfelle å bytte 1 mot 3, 1 mot 5 eller 1 mot 10. De hadde tro på sine lykketall. Noen forsøker å spå lotto-resultater ved å bygge på tidligere gevinster. Dagbladet hadde en slik spalte, og der sto det bl.a. en gang at "Tallet 23 er åpenbart i god form for tiden".

Mennesket er et overtroisk dyr, og spillene utnytter overtroen. Ved Pengelotteriet var tilfeldighetene for iøynefallende til at overtroen slapp til, mens Lotto utnytter overtroen.

Norsk Tipping og Rikstoto spiller også på overtroen når en henger opp plakater hos kommisjonærene der det står at her har noen blitt millionær.

Troen på at man kan spå noe som helst i tilfeldighetsspill, er selvsagt en ren illusjon. Uansett hvilke tall man satser på, er sjansene like utrolig små. Hver lottorekke gir gjennomsnittlig en førstegevinst med 96 155 års mellomrom.

Jeg mener å ha grunnlag for å si følgende: Det utrolig selektive søkelyset på lottomillionærer har gjort at nordmenn overvurderer sjansene med ca. 1000 ganger. Det bygger jeg på følgende: Jeg har spurt mange forsamlinger om hvor lenge en må tippe fem lottorekker hver uke for å - med middels flaks - sannsynligvis få én førstegevinst. Svarene er vanligvis fra 10 til 20 år. Det korrekte svaret er at etter 14 301 år er sjansen 50,01%.

Lørdag kveld forteller sjarmerende, smilende mennesker fra Norsk Tipping oss om lottomillionærer. Men det de forteller, er ekstremt selektivt. Nylig fikk vi høre om tre nye lottomillionærer. Det ble fortalt på en måte som om Norsk Tipping var en generøs og spandabel julenisse. En unngikk omhyggelig å fortelle at de tre lottomillionærene var betalt av 441 736 tapere (utregnet på basis av gjennomsnittsinnsatsen og andelen som går til gevinster). Isteden får vi høre slikt som at: "Det kan bli deg neste gang." Det er en systematisk forføring av de som ikke har noe nært forhold til matematikk og statistikk.

Det ville vært korrekt å si følgende:
"Ved hjelp av Norges mest omfattende og langvarige reklamekampanje, har vi klart å samle inn store beløp fra hundretusener av nordmenns arbeidslønn, trygder og sosialpenger. Halvparten av beløpet trekker vi fra til selskapet, den kostbare markedsføringen og de gode formålene, men en del av pengene gir vi nå til deg."

Det er dette som faktisk skjer.

En interessant detalj er at Norsk Tipping omtaler konsekvent sine gevinster som premier. Premier er betegnelsen på noe en får for dyktighet. Det en får tilfeldig, heter gevinster.

Noen spilleavhengige jeg har hatt til behandling, har hatt vondt for å gi opp forestillingen om at deres dyktighet etterhvert vil bringe overskudd på Oddsen eller i trav. Da har jeg følt behov for å kunne fortelle hvor stor andel av spillerne som går overskudd i løpet av et år. Norsk Tipping vet svaret, ettersom de aller fleste bruker personlig spillekort. Men tallene er ikke offentliggjort. Er Norsk Tipping villig til å oppgi hvor mange prosent av spillerne som i løpet av et år går overskudd på spillene deres? Dette kan være en slags lakmus-test på hvorvidt en mener spillene skal markedsføres etter Forbrukerrapportens prinsipper eller slik firmaer markedsfører såpe og andre rent kommersielle produkter.

Norsk Tipping sier at selskapet selger drømmer. Drømmer kan i det lange løp bli innfridd, ellers er det skuffelser en i det lange løp selger. Erfaringen er jo at Lotto først øker i omsetningen, så kommer en stagnasjonsperiode som Norge visstnok har nå, og så kommer nedgangen. Disse pengespillene har nok sin glanstid nå, det kan ikke vare i lengden. Tenk om vi har de samme spillene i femti år til. Da vil de fleste nordmenn ha foreldre og besteforeldre som har spilt og drømt om lottomillionen i det meste av livet uten å få drømmen oppfylt. Da er nok ikke drømmen så interessant og håpet lenger så lysegrønt.
 

Pengespillenes sosiale slagside

Det er hevdet at pengespill er «en straffeskatt på den delen av befolkningen som ikke forstår statistikk og sannsynlighetsregning». Som naturlig er, rammer denne straffeskatten særlig de som har lite utdanning. Norsk Tipping nevner på sine nettsider 27 kommuner hvor omsetningen er spesielt stor. Man ser straks at de "beste" tippekommunene er svært lite representative for landet som helhet. Det hører med til Norsk Tippings glade selvbilde at omsetningen er størst i disse kommunene fordi de mangler andre underholdningstilbud.

Men det er ikke først og fremst manglende underholdningstilbud som karakteriserer disse kommunene. Samtlige 27 kommuner er karakterisert ved et lavere enn middels utdanningsnivå. I disse kommunene har gjennomsnittlig bare 13 prosent høyere utdanning, mens landsgjennomsnittet er 21 prosent. Det fortelles at Knut Frydenlund kalte pengespill en «fattigmanns-skatt». Han hadde helt rett. Av Norsk Tippings 27 beste spillekommuner har alle unntatt én lavere gjennomsnittsinntekt enn middels.

Hvis det først og fremst dreiet seg om kommuner som manglet underholdningstilbud, ville samtlige vært grisgrendte landsens kommuner. Men tre av kommunene er faktisk byer (Moss, Kristiansund og Hammerfest), ikke preget av lite underholdningstilbud, men av lav inntekt og utdanning.

Hvis en ser seg om i Oslo handlesentre, finner en at handlesentrene på østkanten og i drabantbyene har flere ganger så mange spilleautomater som handlesentrene på vestkanten. Fylket med lavest gjennomsnittsinntekt (Finnmark) har dobbelt så mange automater pr. innbygger som landsgjennomsnittet (iflg. tilsynets foreløpige tall).

Aftenposten fortalte at selv om to representative handlesentre på vest- og østkanten av Oslo, CC Vest og Stovner, har like stor omsetning i varer, har Stovner-sentret 15 ganger så stor automatomsetning (og da er automatene i Stovner bingo ikke medregnet)

Aftenposten skaffet tall på antall lottomillionærer år fra Oslos bydeler, og ga artikkelen en overskrift om at "Det er mest lottoflaks i Groruddalen". Men dette var store tall fra mange år, slik at flaksen var utjevnet og tallene nødvendigvis gjenspeilet omfanget av spill i de ulike deler av byen.

Slik er det også i andre land som har spilleautomater. På den nasjonale australske konferansen om sosialpolitikk i 2001 presenterte professor James Doughney en analyse av spilleautomatenes sosiale konsekvenser. Han ga analysen tittelen «sosioøkonomisk bandittvirksomhet» («Socioeconomic Banditry»).

I mange land er det foretatt befolkningsundersøkelser om pengespill. Når en deler befolkningen i ulike inntektsgrupper, finner en at høyinntektsgruppene bruker rundt 0,5 prosent av inntektene sine på pengespill, mens de som har lave inntekter bruker 2-4 prosent.
 
Husholdningens inntekt i 1000 dollars
Prosent av inntekt
< 15
3,7
15-20
1,9
20-25
1,7
25-30
1,1
30-35
1,3
35-40
0,7
40-50
1,0
50-60
1,0
70-80
0,7
80-90
0,7
90-100
0,5
100-125
0,5
> 125
0,6

En forskergruppe som studerte konsekvensene av innføringen av National Lottery i Storbritannia i 1995, bemerket at økningen i pengespill økte de sosiale forskjellene. Den amerikanske "National Gambling Impact Study Commission" skrev at lotterier som lotto utnytter folk fra lavere sosiale lag. De som hadde inntekt under $ 10 000 spilte nesten tre ganger så mye som de med inntekt over $ 50 000.

Pengespill kalles for «frivillig skattlegging». Men en kan spørre: Er det frivillig å tilhøre lavinntektsgrupper hvor eneste teoretiske mulighet til rikdom er pengespill? Er det frivillig å ha lite av den utdanning som øker sjansene til å se gjennom den suggestive reklamen og forstå at pengespill er en måte å samle inn penger på?

Ikke bare er disse gruppene sterkest disponert - ut fra inntekts- og utdanningsnivå - til å betale mest av den såkalte frivillige skatten. I tillegg sikter også markedsføringen seg inn mot gruppene med lav inntekt og utdanning. Se på hvilke medier det reklameres i. Det er grupper med lav inntekt og utdanning som ser mest på TV, mens det er omvendt for aviser, hvor det reklameres mindre. Se på hvilke mennesketyper som framstilles som lottomillionærer. Når en framstiller lottomillionærer i reklamen, hvilke grupper tar en sikte på skal identifisere seg med lottomillionærene? Det er ikke de grupper som har best råd til å gi en såkalt "frivillig skattlegging".

Få liker å betale skatter og avgifter, men samtidig må det offentlige få inn midler på en eller annen måte.

Hva er så alternativet til å hente inn mest mulig penger på pengespill?

Skatter kan gjøres progressive, slik Einar Gerhardsen uttrykte det: «Vi mener at de med bredest skuldre skal bære den tyngste børen.» Hvis man mener de sosiale forskjellene i samfunnet er for store, er det naturlig å innhente en stor del av statens inntektsbehov gjennom progressiv beskatning på inntekt, formue og/eller eiendom.

Avgifter, f.eks. momsen, rammer i prinsippet «flatt» - alle betaler den samme prosentdelen. Hvis man mener de sosiale forskjellene i utgangspunktet er passe store, bør en stor del av statens inntekter innhentes gjennom avgifter.

Pengespill er en regressiv skatt. Hvis vi mener de sosiale forskjellene bør økes, er det klokt å fortsette en liberal pengespillpolitikk. Derved kan de velhavende og velutdannede slippe med mindre skatter og avgifter og skyve regningen over til de fattige.

Det er kanskje ikke tilfeldig at samtidig som spillene er liberalisert, er den progressive beskatningen betydelig svekket og inntektsforskjellene økt. Protestene har vært påfallende svake. De fattige skal jo også bli rike - ved å vinne i Lotto!

Illusjonene om å vinne stort i Lotto har nok bidratt til at det politiske trykket for mer sosial utjevning og større rettferdighet er blitt svakere i de senere år. Lottodrømmen er en politisk lynavleder. Men det spørs om det ikke hadde vært bedre å satse på politisk arbeid for sosial utjevning, f.eks. ved en skatteprofil som før skatteforliket i 1992. Da ville lavinntektsgruppene bli hevet, istedenfor at de fleste blir fattigere og noen ytterst få blir rikere.

Norge er nå et av Europas fremste pengespilleland, med 22 milliarder i årlig omsetning. Når Norge er et spilleland, skriver journalister ofte om nordmennenes "spilleglede". Men det er absolutt intet som tyder på at dette skyldes gener eller folkekarakter - det er et resultat av politikk og markedsføring. "Spillegleden" er i stor grad basert på de illlusjoner som markedsføringen har skapt.