Ulempene ved å være edru

 

Peer:
Jeg vet jeg har skylden. Hva gavner jeg minnes derom?

Mor Aase:
Du! Nei, den fordømte fyllen, fra den var det ulykken kom! Kjære gutten min; du var jo drukken; da vet en ei selv hva en gjør; ...

(Fra "Peer Gynt")

Rus: To helt forskjellige ting

Noen ord har flere ulike betydninger. I slike tilfelle deler synonymordlistene gjerne sine synonymer inn i flere grupper. For ordet "rus" er synonymene delt i to grupper:

- ekstase, henrykkelse etc.
- fyll, rangel etc.

 Ordet "rus" er altså et ord med flere ulike betydninger.

 I ord som lykkerus og musikkrus brukes ordet rus for å beskrive sinnsstemninger som ikke er knyttet kjemiske stoffer. I denne betydningen har rus-begrepet to kjennetegn: En følelse av oppspilthet og opprømthet, samt en positiv sinnsstemning - glede og lyst.

Kriteriene for ikke-kjemisk rus er altså nærværet av en entusiastisk glede. Når rus-begrepet ikke er knyttet til rusmidler, er det et udelt positivt begrep.

 Men rus knyttet til rusmidler har en annen betydning. Ved "kjemisk rus" kan det selvsagt være entusiasme og glede, men det trenger slett ikke å være det. Det kan være snørr og tårer, apati og fortvilelse. Hva er så kriteriet på "kjemisk rus"?

 Kriteriet på kjemisk rus er at mennesket har tatt et stoff som en mener fører til en dyptgående forvandling av personligheten. Det ytrer seg ved at en sier at individet "er ikke seg selv" i kjemisk rus.

 Det er vanlig at tvetydigheter i språket utnyttes i argumentasjon. Slik er det også med rus-begrepet: Mennesker som ønsker å forsvare sin fyll, snakker sjelden om fyllas gleder. Isteden snakker de om rusens gleder og utnytter ordets dobbelte betydning. Tvetydigheter fremmer ikke akkurat den klare tanke og den gode kommunikasjon.

 

Ulempene ved å være edru

Den som er i kjemisk rus "er ikke seg selv". Har det noen positiv hensikt? Er det ikke bedre å være seg selv?

 Vanligvis mener vi at menneskers personlighet viser seg ved deres atferd. Blant annet mener vi at menneskers ferdigheter blir avslørt gjennom deres prestasjoner:

- Hvis du sier eller gjør noe dumt, vil du selv og andre kunne regne med at du er dum.
- Hvis du danser eller synger dårlig, vil folk regne med at du ikke kan bedre.
- Når du taper, for eksempel i konkurransen om det annet kjønn, forteller det noe om deg selv som det er vondt å få vite.

 På samme måte som vi mener at prestasjonene avslører individets ferdigheter, mener vi også at individets handlinger forteller om personens vilje og hensikter og røper karakteregenskapene:

- Hvis du viser hensynsløs oppførsel, vil man ta det som tegn på at du er en hensynsløs person. Ryktet kan bli dårlig og selv kan du få vansker med samvittigheten etterpå.
- Hvis du dropper dine oppgaver og plikter, kan du bli ansett som en doven slask.
- Hvis du bryter tabuer eller lover, blir det også ansett som vitnemål om din personlighet.

Ansvaret følger oss altså hvor vi står og går: Vår personlighet kan alltid bli avslørt.

Det er kanskje ikke så farlig hvis vi er fulle av selvtillit og heller ikke har lyst til å gjøre noe galt. Men ofte er det ikke slik her i verden. Da føles dette personlige ansvaret som truende, og det kan faktisk ha sine fordeler å "ikke være seg selv".

Kjemisk rus er tilbudet om å unngå angst, nemlig den evinnelige angsten for at atferden skal avsløre personligheten, avsløre hvordan man egentlig er. For ved kjemisk rus blir ikke atferden tolket som vitnemål om individets egenskaper og personlighet. Atferden blir isteden oppfattet som uttrykk for det kjemiske stoffets egenskaper.

Man sier da at "Det skjedde fordi han/hun/jeg var rusa eller beruset". Han er jo ikke egentlig slik, heter det - ikke egentlig slik som atferden kunne tyde på.

Hvordan vi forklarer atferd

Attribusjons-psykologien er navnet på den gren av psykologisk teoridannelse som behandler hvordan vi mennesker forklarer atferd. Vi benytter alle noen karakteristiske mekanismer eller tricks. Dette hjelper oss å opprettholde et adekvat bilde av oss selv og hjelper oss med å opprettholde våre bilder av andre.

Vi har for eksempel en tendens til å forklare egne tabber med situasjonen og omstendighetene, men andres tabber med personlige egenskaper. Ofte velger vi forklaringer som bekrefter at våre fiender (selvsagt) hadde dårlige hensikter.

Bedømmelsen blir mer velvillig og skånsom hvis personen har en eller annen lyte eller skavank, et handikap. Derfor er det ikke uvanlig å påberope seg et handikap:

I idrettsverdenen og ved eksamener er det svært vanlig å forklare skuffende prestasjoner ved å henvise til et handikap, gjerne dårlig utstyr eller dårlig helse. Bedømmelsen, både egen og andres, er selvsagt mildere i handikap-klassen.

Det selvpåførte handikap

De fleste av oss ønsker ikke å stadig gå omkring med et handikap. Men av og til kunne det være praktisk å oppnå fordelene av en barmhjertig og overbærende bedømmelse.

Begrepet "self-handicapping" ble innført i 1975 av psykologene Berglas og Jones. De tok utgangspunkt i menneskets behov for å oppnå et bilde av seg som gode og kompetente mennesker. De påpekte at mennesker også aktivt kan arrangere omstendighetene for å oppnå dette. Det eksempel de brukte var nettopp rusmiddelbruk.

Etterhvert har en lang rekke eksperimentelle studier har vist at når mennesker venter nederlag eller pinlige situasjoner, vil de gjennomgående bruke mer rusmidler enn ellers. Hvis de mislykkes, er forklaringen klar. Hvis de likevel lykkes, er prestasjonen ekstra stor når den ble gjort på tross av et handikap.

Forskningen om self-handicapping er etterhvert atskillig bredere og viser mange ulike handikap som mennesker kan skaffe seg når de venter nederlag. Forskningen ble i 1990 samlet i boka "Self-handicapping - The paradox that isn't", utgitt av psykologi-professoren Higgins og hans kolleger fra Kansas City.

Også en rekke andre muligheter for self-handicapping er påvist, f.eks. vil den som i alle fall regner med å mislykkes i sport eller eksamener ofte pådra seg et handikap la være å trene eller lese. Derved blir nederlaget mindre truende for selvbildet.

En av de vanligste funksjoner alkohol-rusen har, er å være et ønsket handikap for mennesker med sosial angst, det vil si frykt for å dumme seg ut med det de sier eller gjør.

Ulike typer forskning bekrefter disse velkjente motivene for drikking. Ett eksempel skal nevnes her: Ved universtitet i Wisconsin ble 64 mannlige studenter invitert til en smakstest. Halvparten fikk høre at unge kvinner etterpå skulle evaluere deres attraktivitet. De som fikk høre dette, drakk nesten dobbelt så mye som de andre.

Alkohol og angst

Et tilbakevendende spørsmål i alkoholforskningen de siste 20 år har vært hvorvidt alkohol har en kjemisk virkning på angst. Det meste av forskningen tyder på at alkohol som sådan ikke er noen angstdemper. Arbeidene omkring "self-handikap" gir imidlertid mer enn tilstrekkelig forklaring på den utbredte erfaring at alkohol demper sosial angst.

Det er nettopp sosial angst som dempes, mens de egentlige angstnevrotikere med fobisk eller frittflytende angst gjør den erfaring at alkohol ikke er nyttig for dem. Mange mennesker har erfart at det er dumt å ta alkohol for høydeskrekk, men virksomt å ta det mot den uro som mange, særlig ungdom, kan føle i forbindelse med et selskap. Alle kan jo si og gjøre dumme ting når de har drukket...

Når en ikke trenger være redd for å dumme seg ut, vil dette også endre atferden på mange måter.

Alkohol og hemninger

Friheten som rusen gir til å si og gjøre dumme ting, ledsages av friheten til å gjøre gale ting. Når vårt samfunn ikke forklarer atferden med personens, men med rusmidlets egenskaper, vil selvsagt flere tabubelagte impulser vil bli utlevet.

Ut fra Freuds lære måtte vi vente at når samvittigheten (over-jeg'et) får slappe av, vil de klassiske tabuene, aggresjon og seksualitet, komme til overflaten. Og som vi alle vet, er utlevelse av aggressive og seksuelle impulser vanlige under kjemisk rus.

Alle som har vært fulle, har kjent følelsen av at "Nå er det ikke så farlig hva jeg sier og gjør". Følelsen er vel begrunnet, fordi atferden ikke har de normale konsekvensene for selvbilde og rykte.

Kan hende er det ikke først og fremst andres holdning til atferden som manipuleres av rusen, men ens egen holdning. I hvert fall kan klinisk psykiatrisk erfaring tyde på at selvbildet til syvende sist er det viktigste for oss mennesker.

"Nå er det ikke så farlig"

Når mennesker får følelsen av at "nå er det ikke så farlig hva jeg sier og gjør", vil atferd endres på godt og vondt. Det blir for eksempel ikke så farlig å
- si noe andre synes er dumt
- søke kontakt med det annet kjønn og risikere avvisning
- synge med den stemmen jeg har
- uttrykke sterke følelser (for eksempel kjærlighet eller fortvilelse)
- mislykkes, ikke klare å nå aksepterte mål
- fortelle grove vitser
- foreta seksuelle impulshandlinger
- gi blaffen i sine plikter og oppgaver
- opptre hensynsløst og egenrådig
- blåse ut all sin aggresjon

Tilhengerne av ethvert rusmiddel hevder at gode følelser og hyggelig atferd er de egentlige virkninger av rusmidlet, mens skadene skyldes feilaktig bruk. En slik synsmåte er et selvbedrag. Når "det ikke er så farlig", vil både de positive og de negative impulsene komme til syne.

Det kan se ut til at flertallet berusede mennesker utnytter friheten på hyggelige eller i hvert fall uskadelige måter. På den annen side: Hvis en skal veie det positive mot det negative, kreves mange morsomme selskapsløver for å oppveie hver voldtektsforbryter eller drapsmann.

Friheten blir særlig stor hvis holdningene ikke bare fritar for ansvar for rusatferden, men også fritar for ansvaret for selve rusmiddelbruken, slik storforbrukere kan oppleve.
 

Friheten - på godt og vondt

Selv om alkohol trolig gir større samlede problemer enn tobakk, har kampen mot tobakk for tiden mer vind i seilene. årsaken er trolig at gevinsten ved alkoholbruk er større. Det fører til stadige forsøk på å få i pose og sekk - å få mye av gledessidene uten å måtte tåle tilsvarende mye av tragediene.

Bevilgningene til alkoholforskning og alkoholistbehandling har flere årsaker, men er nok fra mange politikeres side et forsøk på å redusere tragediene uten å måtte unnvære gledene knyttet til alkohol.

Dessverre er det slik at både ut fra historisk erfaring og ut fra en logisk analyse, kan vi vanskelig få i pose og sekk. Frihetssituasjoner som kjemisk rus, hvor forbudte impulser kan slippes ut, vil ledsages av både trivelig og meget utrivelig atferd, så lenge menneskenes forbudte impulser både er av det trivelige og av det utrivelige slaget. Tilsvarende er alkoholforskningens viktigste resultat at de målbare skadene stort sett utvikler seg som det samlede forbruket - eller med drikkeskikkene, som de sa i gamle dager.

De måteholdne

Har "måteholdne" alkoholbrukere noe å gjøre med fyllas tragedier?

 Bruken av ulovlige rusmidler er nesten alltid ledsaget av hensikten "å bli rusa". Slik er det ikke med alkohol: Ved undersøkelser angir flertallet av voksne alkoholbrukere at de ikke har vært beruset siste år.

Flertallet bruker altså ikke rusmidlet alkohol som rusmiddel. De bruker alkohol som et rituale hvor alkoholen symboliserer at "nå skal jeg hygge meg og unne meg noe ekstra".

I denne symbolske rollen likner alkoholen på pizzaene og stearinlysene. Denne alkoholbruken er heller ikke direkte årsak til store skader. Indirekte er vel dessverre skadene større, fordi det er den utbredte bruken av alkohol i hygge-seg-ritualer som gir rusmidlet og også rusen sin store legitimitet og utbredelse.

Hvis alkoholen i større grad overlates til de som vil "bli rusa", slik det er med andre rusmidler, vil alkoholens utbredelse og akseptering og dermed skadene selvsagt dempes. Dette er kanskje en lettere metode til å redusere alkoholskadene enn ved å henvende seg direkte til fyllas venner.

Fylla i kulturelt perspektiv

Alkohol er ingen oppfinnelse. Når mennesker satte usterile, karbohydratholdige væsker til lagring, sørget naturlig forekommende gjærstoffer for å lage alkohol. Noen kulturer valgte ikke å bruke alkohol, andre valgte å bruke det, ikke nødvendigvis på grunn av alkoholen.

Ser en på antropologisk forskning, ser en at alkohol overalt gir de uheldige fysiske virkninger som ustøhet og tretthet. Tendensen til hemningsløs atferd er derimot kulturelt bestemt og ser ut til å ha spredt seg med europeernes, særlig nord-europeernes kulturelle innflytelse. En antropolog studerte 45 samfunn og fant at alkohol bare var forbundet med hemningsløshet i 9 av dem.

Mest uttalt er hemningsløsheten i et belte fra Russland og Polen i øst, over Norden, Skottland, Irland og deler av USA og Canada. Mange hevder at mennesker fra disse landene er lite spontane og gir lite uttrykk for følelser. En kan undres på om det kanskje er blitt slik i en vekselvirkning med drikkingen: Atferdsformer som italienere tillater seg uansett, tillater mange nordmenn seg bare etter drikking. Men dette gjelder bare følelsesuttrykk. Italienerne beholder ansvaret for sine handlinger.

Tilsvarende har mange avholdsmiljøer selskapsleker og samværsformer som i utpreget grad fremmer spontanitet og kontakt, men som ikke kan fungere som alibi for atferd. Den kjemiske rusens alibi-funksjon lar seg ikke lett erstatte.

Den måteholdne alkoholbrukens plass i hygge-seg-ritualer, på linje med pyntede rom og bord, god mat etc., er derimot en funksjon hvor bare overgangen gir noe savn hvis alkoholen fjernes.

Noen av alkoholens funksjoner kan altså erstattes, men ikke alle. Spørsmålet blir: Bør alle erstattes?

Videre lesning og litteraturhenvisning:
Fekjær, HO (1987): Alkohol og narkotika - myter og virkelighet. Gyldendal forlag.